Min nakne sannhet om anoreksia

Nå føler jeg tiden er inne for å ta et virkelig oppgjør med samfunnet. Jeg vil avlive noen myter om spiseforstyrrelser, og da spesielt anoreksia. Jeg vil la dere vite at anoreksia er en diagnose, og ikke en person. Dersom du samler ti personer med samme diagnose i et rom, vil du heller ikke finne to personer som er like! Det er heller ikke vekta som avgjør om du sliter med en spiseforstyrrelse eller ikke, det sitter så mye dypere enn det. I hodet, i benmargen og i hver eneste nervecelle i kroppen. 

Jeg vil i dette innlegget vise dere noen bilder av meg selv, nettopp for å vise dere det som veldig mange velger å påpeke, at jeg ikke SER anorektisk ut. Derfor kan jeg heller ikke ha en spiseforstyrrelse. Vel, la meg si det sånn, ikke noe trigger meg mer til å gå ned i vekt enn akkurat de ordene der! 

Vei deres ord med omhu, for skinnet kan bedra, og du vet aldri hva som skjuler seg under overflaten. I min reise opp gjennom årene har jeg vært innlagt på mange forskjellige institusjoner og sykehus og møtt utrolig mange jenter og gutter som har slitt med seg selv, kroppen og sitt forhold til mat. Og den eneste fellesnevneren de alle hadde, var nettopp dette, at de hadde et problematisk forhold til mat. 

Det var enkelte som sultet seg, andre overspiste, noen igjen levde kun på flytende næring, noen overtrente, noen brukte avføringsmidler etter maten, og andre fremprovoserte oppkast for å kvitte seg med maten de nettopp hadde spist. Noen var høye, andre var lave, noen var i begynnelsen av tenårene, andre var passert 50, noen hadde ingen utdanning, andre igjen hadde opptil flere mastergrader. Med andre ord så kan en spiseforstyrrelse ramme "hvem som helst" uavhengig av alder, rase, religion, utdanning, kjønn etc. 

Selv om jeg ikke er på ei farlig vekt nå, sånn somatisk sett, så er jeg langt fra frisk. Tankene herjer like fult, om ikke mer, enn da jeg var undervektig. Ønsket om å gå ned i vekt er der, hver bidige dag, hvert våkne øyeblikk. Mat er det siste jeg tenker på før jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner. Det hender seg jeg våkner midt på natten med en enorm frykt for at jeg plutselig har est ut å blitt kjempe stor! Da må jeg bestandig kjenne nedover min egen kropp for å kjenne at alt kjennes likt ut som før jeg sovnet. Jeg drømmer om å kunne spise mat uten å bli kvalm. Jeg drømmer om å ikke føle meg skitten når jeg er borti mat og matrester. Jeg drømmer om å like å lage mat. Jeg ønsker å kunne dra ut å spise uten å behøve å bekymre meg for hvor mye trening jeg trenger å gjennomføre for å forbrenne det jeg nettopp spiste.

Nå for tiden må jeg ærlig innrømme at jeg er såpass sliten og nedkjørt at det stort sett blir med tankene, men det i seg selv er slitsomt nok. Og den dagen jeg fikk diagnosen, atypisk anorexia nervosa, så føltes det som et nederlag. Fordi da fikk jeg det svart på hvitt at jeg hadde mislyktes, jeg var ikke tynn nok/undervektig nok til å få en "ren" anoreksi diagnose. Akkurat dette har jeg skrevet tidligere, men jeg sier det igjen, nettopp fordi at dette muligens kan få andre til å innse viktigheten litt tidligere enn hva jeg gjorde. I min naivitet trodde jeg, at siden jeg ikke var "ren" anorektiker, så behøvde jeg ikke bry meg om spiseforstyrrelsen min. Jeg var jo tross alt ikke tynn (nok). Der og da hadde det ikke så mye å si at den ødela meg totalt innvendig og reduserte livskvaliteten min betraktelig, ingenting av det betydde noe, siden jeg ikke hadde bmi under 17.5! 

Nå vet jeg så mye mer, og skulle ønske fornuften fant meg tidligere. Innerst inne ønsker jeg å være ute. Jada, klisjeaktig jeg vet, men jeg har en drøm om å ikke være fanget i disse tankene til jeg går i graven. Dette "monsteret" som spiseforstyrrelsen er, fant meg allerede i 9-10 års alderen og har vært der siden. Jeg var 10 år gammel den dagen jeg for første gang løy til min mor om at jeg hadde spist. Jeg var vel 11-12 år da jeg begynte å kaste matpakken min i den store, grønne søppelcontaineren på skolen. Og første gang jeg fremprovoserte oppkast var jeg akkurat blitt tenåring. Nå sitter jeg her, i en alder av 27, og føler meg like fanget fremdeles. 

Er det håp? Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, men for meg selv og min familie må jeg kjempe videre.

 
Trøtt og uopplagt uavhengig hvor lenge man sover. Drømmer om dagen da jeg kan gjøre hva jeg vil uten å måtte ha behov for middagslur/sove "ut" dagen etterpå.


To bilder sier mer enn tusen ord, så her velger jeg å ikke kommentere hva jeg selv synes.





#anoreksi #anorexia #spiseforstyrrelser #psykiskhelse #psykisksyk

10 kommentarer

Kvinnekroppen

08.06.2015 kl.21:24

Jeg må vel si det samme til deg. Sterkt innlegg! Ikke alle sykdommer synes på kroppen! Selv om de fleste forbinner anoreksia med en tynn kropp, så skjønner jeg at det ikke alltid er det. Skjønner at det ikke lett å være i en slik situasjon.

Jeanette Myren

08.06.2015 kl.21:28

kvinnekroppen: Takk for forståelsen.

Camilla

08.06.2015 kl.22:19

<3 <3 <3 du er sterk!

Fantastisk blogg du har! :)

Jeanette Myren

08.06.2015 kl.22:34

Camilla: Tusen takk for det Camilla <3

mortilsyktbarn

08.06.2015 kl.23:16

Ja, dette er en forferdelig sykdom. Og det er det mange som ikke vet. Det er så veldig mange som ikke kjenner nok til den. Dømmer utifra det de tror.

Sterkt innlegg. Godt at det blir satt ord på, fordi om det er vond å lese på samme tid.

<3

Jeanette Myren

08.06.2015 kl.23:25

mortilsyktbarn: <3 ønsker dere ei fin uke!

Heidi

09.06.2015 kl.14:25

Sterk historie. Uff, det hørest virkelig ikke godt ut. Jeg håper på det sterkeste at du en dag blir helt frisk og kan leve et fullt liv uten dagslur for å ha krefter til å gjøre ting. Stå på! Ha en fin dag skjønne deg! :)

Jeanette Myren

09.06.2015 kl.17:35

tusen takk for det!

Bettine

10.06.2015 kl.07:21

Utrolig sterkt å lese! Syns du er tøff og ikke minst modig som setter ord på det og deler det! Jeg har overspist i mange år. Hadde jeg ikke sjokoladen i nærheten ble jeg nærmest panisk og løp ned på butikken. Klarte jeg ikke dekke matbehovet mitt ble jeg virkelig muggen i humøret :/ Nå har jeg klart og få et ok-forhold til mat. Noen dager er vanskeligere enn andre, men det er bedre enn før.

Jeg har klart det, da klarer du det og! Jeg har trua på deg! Fra første gang jeg leste bloggen din har jeg hatt trua på deg! Du er modig og sterk!

Håper du får en ok fin dag :)

Jeanette Myren

10.06.2015 kl.07:44

tusen takk skal du ha! Jeg har stort sett troa selv også, enkelte dager er vanskeligere enn andre men sånn er det bare. Håper du får en fin dag ??

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits