Et håp i det fjerne?

Kveldsroen har senket seg og hytta ligger stille i terrenget. Jeg lar skuldrene synke et par hakk, mens jeg selv prøver å finne roen. Med vinduet på gløtt kan jeg høre regnet som drypper på taket og vinden som suser svakt i de nyutsprungne bjørketrærne. Lydene, lukten og atmosfæren har et sårt, nesten sørgmodig preg over seg. Men selv er jeg langt i fra trist. De siste dagers hendelser har gitt meg et adrenalinkick uten like, og jeg begynner så smått å øyne et håp langt i det fjerne. Kanskje kan livet bli bedre? Kanskje vil jeg en dag finne min plass?

  

Fra døren i enden av rommet kan jeg høre svak, nesten uhørlig pusting, og innimellom kommer en og annen klynkelyd. Der inne sover mine små. To blide, gode, snille, trassige 4 åringer som i disse dager har full nedtelling til den store dagen. Den nærmer seg med stormskritt, og i kveld kunne de fortelle at når de våkner i morgen er det bare 8 dager til de blir 5 år! Invitasjoner er sendt ut, med følgende beskjed nederst på lappen: Utebursdag, kle deg etter været! Dersom alle kommer blir, blir det 18 barn i alderen 3-6 år og forhåpentligvis noen foreldre. Da er det godt å ha god plass ute. Så nå satser jeg bare på at værgudene er på vår side neste helg.




Jeg lar bekymringene for bursdagsfeiringen ligge og lar tankene og blikket vandre videre. De stopper ved de utslitte svarte slippersene som står i hjørnet ved utgangsdøren. De tilhører min kjære Jon Ståle, og så lenge jeg har kjent han har disse slippersene vært her. De har vært med på hvert eneste flyttelass, hver eneste bobiltur og på mange lastebilturer. De representerer på en måte Jon Ståle, hvem han er og hva han står for. Den jordnære, trygge, omsorgsfulle typen som ikke er overbegeistret over forandringer og nye ting. Han beskriver seg selv som ektefødt pessimist, og på en måte kan jeg godt forstå hva han mener. Men på den andre siden er det en ting han aldri har sluttet å kjempe for, uansett hvor mørkt det har sett ut, og det er meg - oss. Han er bestandig skeptisk og på grensen til negativ til nye ting, og sier selv at ting umulig kan gå bra dersom det er noe som skal prøves ut for første gang. Slippersene hans har jeg, vet et par anledninger, forsøkt å bytte ut. Kjøpt nye, men de blir aldri like gode som de gamle, så de nye stues raskt unna og de gamle hentes fram. Han er et vanedyr, min kjære ektemann. Han er min trygge, gode havn som står like stødig i all slags vær. Tar i mot meg med åpne armer, uansett når, hvor og hvordan jeg har det. Han løfter meg opp når jeg er nede, tørker mine tårer når jeg gråter, holder meg igjen når jeg er i ferd med å lette og får meg til å se nyanser når jeg selv føler at alt er svart. Han gir meg rom til å være meg selv, men har ingen problemer med å kalle en spade for en spade. Nettopp derfor elsker jeg ham, han gjør meg hel!

 


Med et smil om munnen spinner tankene videre, til denne ukens avtaler og møter. Og med ett slår det meg hvor fort ting kan snu. Fra bunnløs sorg og fortvilelse på fastlegens kontor på mandag, til ville jubelrop på samarbeidsmøte hos NAV på fredag. Rundt bordet satt tre av mine støttespillere og registrerte min glede og framgang med en bekymringsfull rynke i pannen. De fortalte meg at det var godt å se forandringen min, men at de nå hadde en viktig jobb framover med å prøve å holde meg igjen litt. Selv om jeg der og da følte meg som kongen på haugen, vet både de og jeg hva som etter all sannsynlighet skjer dersom jeg ikke bremses litt nå. Når jeg har en eller to dager er jeg klar til å hoppe av all behandling og gå rett ut i 100% jobb tvert. Erfaringsmessig vet jeg, og alle rundt meg, at dersom jeg gjør dette, så krasjer jeg igjen med den berømte veggen innen kort tid. Når man selv ikke evner å kjenne sine begrensninger, eller velger å overse de, så er det faktisk godt å ha noen som bremser meg litt og får meg tilbake til virkeligheten. Sammen med NAV, fastlegen og den psykiatriske sykepleieren har vi nå lagt en plan for de neste månedene som jeg klarer å slå meg til ro med. Nå gjenstår bare et par samtaler med noen over helga, før jeg får endelig avklart om ting blir som jeg håper på framover. 





#kveldsro #hyttekos #refleksjoner #framtid #drømmer #håp
  






2 kommentarer

Ann-Kristin A. Bjørnvik

07.06.2015 kl.20:03

Hei! 😊

Har lest litt fra bloggen din(når Kjell deler på fb 😉) og syns du skriver veldig bra. Har selv hatt maaange år med store utfordringer på d mentale plan, og føler veldig med deg og dine i kampen. Tror du har en kjempestyrke i det at du skriver tankene dine. Lykke til videre.

Mvh Ann-Kristin

Jeanette Myren

07.06.2015 kl.20:29

tusen takk for gode ord!

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits