Skammens vei er mørk og ensom

Igjen sitter jeg her, og tar meg selv i å tenke hvor forbanna vanskelig alt skal være! I mange år levde jeg etter en filosofi om at så lenge jeg gikk ned nok i vekt så ville alt bli bra, da ville jeg få venner, da ville jeg bli populær og da ville jeg bli fornøyd med meg selv. Men jeg har jo endelig oppdaget at det ikke er sånn det fungerer, men den oppdagelsen ble ikke gjort over natten og heller ikke helt av meg selv. Det skulle mange feiltrinn og brutte løfter til for å skjønne hvilken vei min livsstil egentlig førte meg. 

Da jeg nå i vinter endelig tok tak i problemene og takket ja til behandling som innebar 8 uker innleggelse med strengt matregime, trodde jeg at dette var starten på et nytt og bedre liv. Jeg valgte å tro på de ansatte som mente at ting ville føles bedre bare kroppen min fikk litt mat, noe å jobbe med. Men akkurat nå føler jeg meg delvis lurt. For gjett hva, jeg har det ikke bedre nå! Vekta er høyere, fettet er mer synlig, buksene strammer, kroppen klarer ikke store anstrengelser før den protesterer og ikke minst jobber hodet for fult absolutt hele tiden.

Jeg får daglig kommentarer av typen: Så bra du ser ut! Nå har du gått opp i vekt! Så godt å se at det går riktig vei! Når begynner du på jobb igjen? Jeg så du var ute å gikk, så bra du holder deg i form!

 

Alle disse kommentarene er helt sikkert sagt i beste mening, men for meg så virker de nok mot sin hensikt nå, de beviser bare det jeg selv føler. At jeg nok en gang har mislyktes. Fordi det var jo nå alt skulle bli så mye bedre. Bare vekta økte så ville det bli lettere å leve, bli mindre humørsvingninger, jeg ville bli mer tålmodig etc. 

Vel, så langt føler jeg ikke noe annet enn skam! Skam fordi jeg har lagt på meg! Skam fordi jeg ikke lever opp til forventningene til samfunnet forøvrig! Skam fordi jeg ikke har blitt en bedre mor! Jeg angrer sånn på at jeg gikk opp i vekt! Og de tankene føler til at jeg skjemmes enda mer, nettopp fordi jeg har sånne tanker. Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til en destruktiv livsstil når jeg vet nettopp det, at måten jeg levde på før var destruktiv!

Vel var det destruktivt, men det var trygt og godt. Nå føler jeg at jeg er i ferd med å miste meg selv, enda mer enn da jeg sultet meg. Jeg er i ferd med å miste identiteten min, og jeg er redd. 

Livredd! Tanken på å bli frisk skremmer meg mer enn tanken på å dø. Men det kan man jo ikke si til verden utenfor, til de som ikke ser inni min lille boble. Så istedenfor tar jeg på meg maska og bygger opp igjen muren min. På den måten kan jeg være den dama verden forventer å møte, iallefall utad, mens jeg sakte men sikkert visner innvendig.

 

#anoreksia #spiseforstyrrelse #deprimert #ingenutvei

 



3 kommentarer

ikkeung

28.05.2015 kl.20:42

Vet du,jeg har vært akkuratt der du er nå. Tanken på å bli frisk er skremmende. Det tar mange år å bli frisk og mange tanker. Selv gikk jeg på gruppeterapi i et helt år, hver dag.Jeg vet hvordan du har det og jeg vet du kan få livskvalitet om du vil. Min tanke var at dette skulle ikke ødelegge for barna mine, de skulle ikke lide for en teit altoppslukende sykdom.

Jeg gikk opp 5 kg og det tok tid å bli vandt med i hodet, men jeg klarer å holde meg der, og nå er jeg fornøyd. Selv har jeg diagnosen a-typisk anorexi, dvs når jeg er presset eller veldig stresset så slår den ut. Men etter noen dager henter jeg frem alt jeg har lært og bruker alle verktøy.

Vær så snill å ikke gi opp, det er mange som trenger deg :)

Kjempe god klem

Jeanette Myren

28.05.2015 kl.20:45

ikkeung: Takk for gode ord, men akkurat nå er det litt vanskelig å stole på at det blir bedre. Til og med de nærmeste ser ikke bak skallet mitt lengre. Det føles både godt og vondt. Jeg vet så godt hvordan det er å ikke klare å møte forventningene deres og da se skuffelsen når de får vite hvordan ståa EGENTLIG er... :-/

mortilsyktbarn

29.05.2015 kl.22:03

<3

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits