En annerledes reise

For at man skal tørre og åpne seg og snakke om det som er vanskelig så er det et par tre ting som bør være tilstede. Det ene er kjemi, det andre er tillit og det siste er trygghet. Jeg må føle at kjemien er der, at kommunikasjonen mellom oss to fungerer. Jeg må også tørre å stole på vedkommende, vite at h*n faktisk tror på meg og vil meg vel. Og sist men ikke minst må jeg føle meg trygg, jeg må føle at atmosfæren er rolig og avslappende og at jeg er i trygge omgivelser. 

Sånn var det dessverre ikke nå. Så for et par uker siden tok jeg et valg, og valgte å avslutte mitt behandlingsopplegg hos min nåværende behandler. Jeg har ikke noe å utsette på vedkommende sånn rent personlig, men måten h*n jobbet på passet ikke meg overhode. Jeg følte at ting jeg sa ble vridd og vendt på i alle retninger så budskapet h*n oppfattet var noe helt annet enn beskjeden jeg prøvde å formidle. Vedkommende fokuserte mye mer på forholdet mellom oss to enn de problemene jeg følte jeg ville snakke om. 

I følge h*n skulle jeg i timene der ikke snakke om kropp, vekt, selvfølelse og mat, men derimot det som foregikk inni hodet mitt. Men det er ikke sånn det fungerer, en spiseforstyrrelse sitter ikke bare i hodet, på samme måte som en spiseforstyrrelse ikke alene dreier seg om å unngå å spise. 

 

Forestill deg at du har dratt på ditt livs ferie til Egypt, og du har gledet deg i månedsvis til å klatre på toppen av Kheops pyramiden. Du har høydeskrekk og hele reisen virker litt uoverkommelig. Du fylles med skrekkblandet fryd, men ser sånn fram til du endelig er på toppen at du bestemmer deg for å satse alt og hoppe i det. Når du endelig ankommer Giza ser du med skrekk og gru at pyramiden er snudd opp ned! Men neida, turen skal gjennomføres uansett, du prøver å klamre deg fast, klatre forsiktig steg for steg. Men for hvert steg du tar, vaier pyramiden faretruende til den motsatte siden. Til slutt kommer du til et punkt at du bare må hoppe av, du finner ut at denne reisen ikke er verdt det, for så lenge pyramiden står opp ned, vil du aldri nå toppen. Sinne og frustrasjon fyller deg fra topp til tå, selv om du innerst inne vet du tok rett avgjørelse, føles det som et nederlag. 




Så mange ganger før har jeg prøvd å ta denne turen, og funnet gode og mindre gode unnskyldninger til å avbryte. Jeg har valgt å hoppe av når ting har begynt å bli vanskelig. Men nå er det annerledes, nå ville jeg virkelig komme meg gjennom det, bli frisk, en gang for alle.Så denne gangen var jeg fast bestemt på å gjennomføre, koste hva det koste ville. Men som jeg nå har oppdaget, dersom de tre grunnleggende prinsippene ikke er tilstede, kjemi, tillitt og trygghet, så vil du aldri nå målet. 

Derfor har jeg nå tatt en midlertidig pause, et lite avbrekk fra behandlingen, mens jeg venter og håper. På at de forhåpentligvis finner en ny behandler, en som har litt kunnskap og interesse for spiseforstyrrelser og skjønner hva et sånt problem gjør med kroppen. Og hvor mye det ødelegger i hverdagen. Jeg vil virkelig bli frisk, men akkurat nå er jeg litt langt nede og klarer ikke helt å se lyset i tunnelen. 

 

#psykiatri #psykolog #behandling #kjemi #tillit #trygghet #spiseforstyrrelse #anoreksi

6 kommentarer

mortilsyktbarn

25.05.2015 kl.22:47

Det vil løse seg. Stå på, så skal du se at du vil få en behandler som passer deg bedre >3

Jeanette Myren

26.05.2015 kl.00:14

mortilsyktbarn: takk for det. Hvordan går det med dere?

mortilsyktbarn

26.05.2015 kl.00:17

Det har vært en litt opp og ned helg, med en del frustrasjon som skulle ut.

Men nå er det en ny uke, med blanke ark, så håper den skal bli bedre :)

En fin natt til deg.

Jeanette Myren

26.05.2015 kl.00:29

mortilsyktbarn: håper denne uken blir bedre, god natt

Eline

26.05.2015 kl.09:40

Å komme dit du er nå er stort. Å faktisk ta avgjørelser basert på ens egne vurderinger og hva som er best for en selv er det mange som ikke gjør, nettopp fordi man er redd andre skal mene det er feil. Når det er snakk om en personlig kamp er det ekstremt viktig å ha de rette folkene rundt seg. Du kunne sikkert hatt en behandler som kan sine saker, men som du sier så er også kjemi viktig.

Du skal være stolt av deg selv! Du kjenner seg selv veldig godt og er trygg nok på å ta en slik avgjørelse.

Jeg håper de finner en ny person som kan møte deg og ditt behov. Masse lykke til!

Jeanette Myren

26.05.2015 kl.11:48

Eline: Tusen takk for fin tilbakemelding :-)

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits