En innholdsrik, utmattende dag

Idag er en sånn dag som var proppfull av inntrykk, spenning og følelser. Dagen startet i 05 tiden da Jon Ståle måtte opp å gjøre seg klar for jobb, og bare ti minutter senere våknet guttene. På spørsmål om hvorfor de sto opp så tidlig fikk jeg til svar: "Vi øver på å bli lastebilsjåfører, og da må vi stå opp på natta, sånn som pappa!" <3 Da måtte jeg dra på smilebåndet, og dagen startet veldig bra for oss alle.

 


Etter guttene var levert dro jeg til fysioterapeuten som skulle scanne meg og sette opp treningsprogram. For tenk; jeg har ENDELIG kommet så langt at jeg får lov til å begynne å trene igjen! Riktignok med måte, og med tett oppfølging, men det føles helt herlig! Tanken på scanningen skremte meg veldig, siden jeg ikke har veid meg siden siste tirsdagen før påske (24.mars!), men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Forhåpentligvis var ikke vekta like høy som jeg fryktet og kanskje ville jeg klare å se mer realistisk på situasjonen når jeg i tillegg fikk se tallene for muskelmasse, fettprosent og benmasse.

 

Klam i hendene og med puls på over hundre stilte jeg meg på vekta med hendene på det bærbare displayet. Jeg konsentrerte meg om å se på en flekk på veggen foran meg, mens fysioterapeuten noterte tallene. Etterpå fikk jeg se resultatet, og jeg gråt nesten av lettelse. Til tross for at jeg føler meg større enn noengang, viste vekta kun 1.1 kg vektøkning på 6.5 uker. Lettelsen var til å ta og føle på og jeg fikk fornyet energi og pågangsmot. 

Etter en liten samtale på kontoret var tiden kommet til å ut å prøve treningsapparatene. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg satt og kikket rundt meg, rommet var halvfullt av kvinner og menn i alderen 50+ og jeg følte meg mildt sagt malplassert. Til tross for at alle sikkert hadde nok med å tenke på seg selv, var jeg redd for hva de tenkte om meg. Der jeg satt i tights og singlet følte jeg meg halvnaken og små paranoid. Men jeg gjennomførte! En times treningsøkt, diverse apparater 10 repetisjoner x 3 ganger. Det var alt jeg klarte før svimmelheten og kvalmen satt inn, men jeg var i gang! Stolt og rak i ryggen forlot jeg treningssalen med strenge formaninger om å ikke trene mer enn 2 ganger i uken! Noen sykkel/gåturer i tillegg er greit, men ikke renne ned dørene på treningssenteret. 

 

Vel hjemme lå det en hentelappe i postkassen, så jeg tok turen bort til nabobygda hvor de har post i butikk, og hentet ut pakken min. Det var kuledyna som min behandler hadde søkt om til meg! Jeg har nå fått den på hjemlån en periode på 3 uker, og hvis det fungerer for meg, så kan vi søke om å få vedtak på denne. Det er et utrolig kjært hjelpemiddel som jeg prøvde for første gang da jeg var innlagt på RKFS på stjørdal for to år siden. Det er ei dyne fylt med plastkuler og den dyna jeg låner nå veier 7kg.

(bilde lånt fra amajo.no)

(kilde: amajo.no)

Jeg bestemte meg for å prøve denne etter middagen idag, fordi jeg sliter veldig med å holde meg i ro etter måltid og føler mye frustrasjon, sinne og uro med mat i magen. Men tiden fløy avsted så ble det ikke tid til å prøve den før etter guttene var lagt. Og for en følelse! Jeg la meg i senga, med kuledyna oppå meg og jeg kunne umiddelbart kjenne en ro falle over meg. Kroppen samlet seg og uroen minsket, den vonde klumpen i magen som middagen etterlot ble også redusert. Etter å ha brukt denne dyna en halvtime nå ikveld føler jeg meg roligere, mindre frustrert og litt mindre anspent. Jeg håper virkningen vedvarer og at vi klarer å dokumentere dette godt nok sånn at jeg får innvilget dynen som hjelpemiddel.

 

Jeg kjenner at denne dagen har vært utrolig god, men fremdeles vil hodet mer enn hva kroppen klarer. Jeg må nok lære meg å ta en dag av gangen og porsjonere ut energien min så jeg ikke bruker opp alt på en gang. Jeg har bestandig hatt for vane å kjøre på, som en duracell kanin, helt til jeg går på veggen. Denne gangen vil jeg helst unngå dette, så akkurat nå er jeg glad jeg har gode hjelpere som bremser aktivitetsnivået mitt litt.

 

#gullkorn #scanning #vektøkning #kuledyne #ro #spiseforstyrrelser #duracellkanin

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits