Nattens tanker

Huset er stille, alle andre sover. Alt jeg hører er knitringen fra vedovnen og tikkingen fra vegguret. Et lite lys har jeg tent, men bortsett fra det er huset mørklagt. Fra stuevinduet kan jeg skimte noen flere lys. Naboenes utelamper i alle former og fasonger.




Etter ei intens uke tok vi tidlig kveld, men jeg som vanligvis sovner på null komma niks, klarte ikke å finne roen i kveld. Etter drøyt tre timer kapitulerte jeg og sto opp igjen. Så nå sitter jeg her og tankene kverner. Men det er så fult oppi der at jeg får ikke tak i hva som foregår. Alt kommer til meg i form av stikkord. Kroppen er sliten, men hodet jobber på spreng.

 

Den vesle djevelen har våknet for fult. Sitter og trykker meg ned. Kritiserer meg for alt jeg har gjort galt, alt jeg ikke har gjort og alt jeg burde ha gjort.

 

Alle negative tanker om mat og kropp er tilbake, motivasjonen til å bli frisk er der enda, men kampen er tung nå. Hver bidige dag kjemper jeg mot meg selv, mot den syke delen av meg som så desperat vil ned i vekt igjen. Kroppen er tung og føttene føles som bly når tiden nærmer seg spisetid. Jeg utsetter måltidet gang på gang, må bare gjøre ditt og datt før jeg spiser. Halsen snører seg sammen og munnen blir tørr.

Å gå fra 8 uker "nazi-regime" på mat og struktur og rett på 11dager påskeferie var absolutt ikke noen god resept. Kostlisten ble "glemt" allerede i det jeg gikk ut døren på Tiller fredagen før påske. Og jeg overbeviste meg selv at dette skulle jeg klare uten kostlisten, men hvem er det jeg prøver å lure? Godteri, påskesnop og et måltid nå og da påsken gjennom var definitivt ikke noe lurt. Jeg vet jo så innmari godt at  den måten å spise på kun har negative bivirkninger og absolutt ingen helsegevinster. Så jeg må ta meg sammen, finne fram kostlisten og sette opp en spiseplan. Om nødvendig må jeg sette opp tidspunkt og mengde for alle måltidene dagen gjennom.

Hvem skulle tro at noe så banalt som å spise, uten å føle avsky, skulle være så vanskelig?




 

This is not the end, just the beginning!

 

#søvnløs #tanker #mat #kropp #kamp #lei

 

3 kommentarer

Wenche Gausen

11.04.2015 kl.19:22

Vit du ikke er alene i de tankene og følelsene.

Selv etter å ha vært stabil i vekt nå i over et år er det fortsatt dager der jeg sterkt misliker vekten! og kroppen min!

Alarm på mobilen hver 3 time hadde jeg da jeg var ferdig med 2 års i spisegruppe... Tro meg... det er lov å ha slike dager!

Målet er fortsatt der og det samme.

Masse masse lykke T :)

Monica Røed

12.04.2015 kl.19:25

Ja, ikke sant. Det mest naturlige i et menneskets liv er jo det å spise og drikke. Spiseforstyrrelse er merkelig, og jeg kan på et vis forstå de menneskene som ikke forstår seg på sykdommen. Derfor er det på en måte godt at vi er flere, så du, du er ikke alene <3

Jeanette Myren

12.04.2015 kl.22:06

takk skal du ha, det er litt godt å vite at man ikke er alene ja <3

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits