Enda en veiedag, enda en nedtur

Så var vi her igjen, tirsdag nok en gang. Siste veiedag under dette behandlingsoppholdet. Jeg vet ikke riktig hva jeg håpte skulle skje i dag, men tror jeg ønsket å se samme tall som sist uke, stabilt og forutsigbart. Men sånn gikk det ikke...

 

Vekta viste 0.5 kg NED! Nå som jeg akkurat hadde begynt å venne meg til vektøkningen og normalt kosthold, så kommer kroppen og fucker opp alt! Tusen tanker raser gjennom hodet mitt idet kroppen får et voldsomt adrenalinkick. På min høyre skulder sitter vesle Ana med sine uskyldige, hvite vinger og klapper barnslig i hendene. "Godt jobba, du har det i deg fremdeles, du skal nok se vi to forblir gode venner i mange år enda."

 

Jeg nekter å høre, vil ikke høre, står der med hendene over ørene som for å stenge henne ute. Men det går ikke, hun er jo inni meg, gjør alt hun kan for å tviholde på meg. Jeg trodde jeg hadde kommet lengre enn dette, jeg vil ikke mer. Slipp meg, la meg bli fri! Men hun hører ikke på meg, vil ikke høre. Jeg hører hennes ondskapsfulle latter hvor enn jeg snur meg. "Jeg er din venn, din eneste venn, jeg vet hva som er best for deg."

 

 

Dersom noen hadde fortalt meg at den uskyldige leken jeg begynte med for 18år siden skulle utvikle seg til å bli en evig kamp mellom rett og galt, mellom liv og død, da hadde jeg ledd! Hvem kunne vel tro at det skulle ende sånn.

 

Eller vent, dette er ikke slutten, jeg gir ikke opp. Så lenge det er tro er det håp.

 

Vil dere håpe med meg? Jeg trenger dere alle nå, tusen takk for all støtten jeg får!

 

#anoreksi #ana #mat #vekt #veiing #kamp #håp #vektnedgang #støtte

 

 

12 kommentarer

Energiboost

24.03.2015 kl.10:23

Klart jeg håper og tror du klarer å mestre dette .

Noen sa til meg, gu aldri opp, så lenge du klarer å puste selv.

Lene Marie

24.03.2015 kl.11:10

Når jeg mister håpet har jeg noen gode hjelpere som bærer håper for meg, det syntes jeg er litt godt å vite at selv om jeg kan gi opp i ny og ne så gir ikke de meg opp. Stå på, du klarer dette, jeg skal håpe med deg.

Jeanette Myren

24.03.2015 kl.11:33

Lene Marie: Takk :-)

Jeanette Myren

24.03.2015 kl.11:33

Energiboost: Takk :-)

Roger Aspen

24.03.2015 kl.19:28

Hei Jeanette.

Jeg vil håpe med deg! Og jeg føler meg sikker på at du klarer dette!

Jeg føler meg sikker fordi at selv om du nå gjennomgår en beintøff fight, så klarer du likevel å være så åpen om denne situasjonen til oss andre. Det viser meg at du har en indre styrke til å komme deg igjennom dette. Jeg har tro på deg!

Jeg greier nok ikke å sette meg inn i og forstå godt nok hvordan denne sykdommen er, og det tar sikkert tid og vil fortsatt bli en kamp å kjempe fremover, men du klarer det!

Jeg håper du blir helt frisk og at jeg en dag hører at du sitter bak rattet i en trailer på veien igjen!

Stå på!

Perleif

24.03.2015 kl.20:14

Hva med å spise litt mer kanskje...

Jeanette Myren

24.03.2015 kl.20:35

Roger Aspen: tusen takk for gode ord Roger :-)

Jeanette Myren

24.03.2015 kl.20:38

Perleif: ikke for å være frekk, men kommentaren der vitner om uvitenhet, dersom det hadde vært så enkelt så hadde ikke spiseforstyrrelser eksistert... Ha en fortsatt fin kveld.

Trine Elisabeth Eiksund

25.03.2015 kl.02:12

Det er ikke bare å spise mer nei.... Det funker ihvertfall ikke..

Vi får håpe at det bare er kroppen som driver og tuner seg inn...

Håper sammen med deg, og krysser alt vi har her. Godjenta <3 :D

Gode klemmer sendes opp til deg :D

Jeanette Myren

25.03.2015 kl.06:12

Trine Elisabeth Eiksund: Takk <3

ingeborg

25.03.2015 kl.12:40

Full støtte å ei utømmelig bøtte med håp sendes deg Jeanette!

Krysser fingrene for den tøffeste dama jeg kjenner ☆

Klem fra Ingeborg

Jeanette Myren

25.03.2015 kl.13:40

ingeborg: Tusen takk Ingeborg :-)

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits