Hvor vanskelig kan det være?

Sove, våkne opp, spise frokost, diverse gjøremål, spise lunsj, diverse gjøremål, spise middag, diverse gjøremål, spise kvelds. Høres ikke vanskelig ut dette, eller hva? Jeg mener, det er jo bare mat! Alle spiser! Noen spiser mye, andre spiser lite, noen spiser sunt, andre spiser usunt, noen er vegetarer, andre er altetende. Uansett hvor vi snur og vender oss er det mat, mat, mat. Vi kan ikke leve uten mat, og hvor vanskelig kan det egentlig være å spise? Eller å huske på å spise?

Nå sitter jeg her og prøver etter beste evne og oppsummere helgen kostholdsmessig. På den tiden jeg har vært hjemme fra Tiller i helga skulle jeg hatt to måltid på fredag ettermiddag/kveld, minst fire måltid lørdag og minst fire måltid i dag (søndag). Og hvordan har det så gått? Joda, det skal jeg fortelle deg.

Fredag var jeg utrolig flink, fortalte min kontakt person på Tiller at jeg skulle kjøre til Steinkjer på ettermiddagen/kvelden så jeg fikk smurt meg to matpakker a 2skiver. Spiste en på tur oppover og den andre på tur hjem igjen. Så fredag: mission completed! 5 måltid totalt.

Så kom lørdagen, våknet i 8tiden og gikk lang tur med vesle frøkna (ja, jeg hentet hund på fredag) før jeg spiste frokost i 12 tiden. Dagen gikk med til sløving foran tv'n før jeg og Jon Ståle spiste middag i 20tiden. Mellom frokost og middag så var ikke mat i tankene mine en eneste gang og jeg var heller ikke sulten da vi satte oss ned for å spise middag. Men fornuften sa jeg måtte, så da spiste jeg. Vi dro ut på salterunde like før midnatt og kom hjem søndag i 8tiden. Da gikk vi og la oss og våknet i 15tiden, da spiste jeg rester fra lørdagens middag før jeg dro til svigers for å hente guttene også spiste vi alle fire felles kveldsmat i 20tiden.

Mao har jeg i helga spist 6måltid, i et tidsrom hvor jeg skulle ha spist minst 10. Grunnen er vel en salig blanding av å glemme og spise i tillegg til manglende matlyst og null interesse for mat. Jeg vet jeg balanserer ytterst på en knivsegg, men jeg må innrømme at det er mye vanskeligere å endre vaner enn jeg trodde det ville være.

Dessuten kommer tankene stadig tilbake, tankene som forteller meg at jeg er for tykk, at jeg ikke fortjener mat. Ønsket om å leve helt uten mat, dersom det hadde vært et alternativ. Sånne tanker skremmer meg!

Hva gjør du når tankene skremmer deg? Hvordan takler du ambivalensen? Hvordan klarer du å oppretthold et normalt, strukturert og sunt kosthold i helger og ferier?

Tips og råd mottas med takk!

 

#kosthold #anoreksia #måltid #struktur #livsstilsendring #ambivalens #lei




5 kommentarer

anorektiskverden

22.03.2015 kl.23:12

Det er en utfordring det der. Hopper man først over et måltid sklir det lett ut og det kan bli en trigger. Jeg sliter selv i helger når jeg er hjemme på permisjon. Og ja..de tankene skulle jeg også gjerne ha visst hvordan man takler. Nå vet jo jeg at jeg ikke er frisk enda,siden jeg kun har vært 3 uker i behandling,men jeg lurer litt på om de noengang vil forsvinne helt..

Jeanette Myren

22.03.2015 kl.23:16

anorektiskverden: Kjenner godt igjen den følelsen der og bekymringen på om tankene noen gang vil forsvinne. Vi får bare fortsette å kjempe videre!

anorektiskverden

22.03.2015 kl.23:25

Intet annet å gjøre...men det er jammen best at de får rett i at det er verdt kampen.For den er tøff...!

AnneMarie

25.03.2015 kl.09:58

Vi er visst "naboer" her i bloggverden, vi. Har også tilknytning til Tiller :)

Jeg kjenner meg igjen i at det er alt for enkelt noen ganger å glemme måltider. Selv om du kanskje ikke får i deg alle de måltidene du egentlig skulle hatt, tør jeg si du bør være stolt over å i det hele tatt få i deg mat. Dette er første gang jeg er innom, men med tanke på hva du skriver om tipper jeg du har hatt dine perioder uten mat, også :)

Jeanette Myren

25.03.2015 kl.11:59

AnneMarie: tusen takk for fin tilbakemelding! Har hatt vansker med mat i 18år, lei.no!

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits