Tankenes faste grep

Tankene kommer og griper tak i meg, holder meg fast med et klolignende grep. Jeg kjenner hvordan de trenger inn i meg, kommer seg gjennom huden og inn i nervesystemet. De tar over alt, griper sin sorte pensel og begynner å male. Og de gir seg ikke før hele jeg er et sort, tomt hull. Jeg vil ikke tenke, vil ikke gråte, vil ikke bekymre meg. Men klarer ikke å la være. Hvorfor skal håpløsheten komme å ødelegge alt? Hvorfor styrer tankene og følelsene livet mitt?

 

 

Jeg er fanget i mitt eget virvar av tanker, og det er med skrekkblandet fryd jeg teller ned gjenstående dager av dette behandlingsopplegget. Friheten jeg får når jeg slipper å kjøre til byen hver dag er god, men ikke følelsen av usikkerhet som rammer meg når jeg ikke vet hva som skjer! Jeg får hjertebank, kaldsvetter, pulsen løper løpsk, jeg blir mer urolig og rastløs enn ellers og jeg blir svimmel. Mao forstadiet til panikkangstanfall... Jeg må lære meg å håndtere usikkerheten og lære meg å stole på meg selv. Begynne å ta ansvar for eget liv og eget næringsinntak. Men ingen som noensinne har fått føle på spiseforstyrrelsens faste grep, kan fatte hvor vanskelig det er. Mange vil nok hevde at det er bare å skjerpe seg, bare å ta seg sammen å spise maten. Hadde det bare vært så enkelt så...

 

Frem til nå har jeg selv levd med denne tankegangen, om at dette er en livsstil, et valg jeg bevisst tar. Og til å begynne med var det kanskje nettopp det, men den tid er nok forbi for mange år siden.

 

Nå handler det om å se fremover, klamre seg fast til hvert eneste lille strå av håp!

 

 

"Gi aldri opp, kjemp mens du kan.

Stol aldri på en ussel tyrann.

Nå er det frihetens klokker som slår.

Kampen er over og seier'n er vår."

(Kaptein Sabeltann)

 

#depresjon #anoreksia #livsstil #kaos

6 kommentarer

Pyntepsyk.blogg.no

20.03.2015 kl.14:48

Du er flink til å formidle og skrive. Levende og detaljert. Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Ha en god helg. Kjemp videre! Det er verdt det.

Klem

Jeanette Myren

20.03.2015 kl.14:49

Pyntepsyk.blogg.no: tusen takk for flott tilbakemelding fra deg. Håper du får ei god helg også :-)

Heidi

20.03.2015 kl.16:47

Stå på tøffa, det her ha itj æ klart å gjort , go hælj te dæ og dine

Siri Postma

20.03.2015 kl.17:21

Jeg lærte en gang noe viktig hos ei pratet mye med; i en orkan er det alltid et øye i midten der alt er stille. Øyet i midten er deg. Uansett hvor mye det stormer rundt deg, så skal du stå støtt i midten og beholde roen. Fordi du har styrken din. Du må bare kjenne godt etter og finne den. Si det til deg selv. Du er sterk og rolig. Denne tanken er god å ha når ting blir vanskelig. Det kan du ta med deg.

Som regel er det tankene våre som virker destruerende på oss selv. Tankene kan du lære å styre. Sloss mot. De er bare tanker. De trenger ikke være sannheter. Som regel er de ikke det. De er helt ufarlige. De bare forstyrrer.

Jeg lærte at for hver gang jeg fikk en negativ tanke skulle jeg sloss mot den. Spørre meg selv om jeg hadde bevis for at det var hold i dette. Som regel konkluderte jeg med at ting ikke var så ille likevel.

Jeg lærte da jeg studerte coaching om den positive sirkelen;

Positive tanker gir positive følelser.

Positive følelser gir positiv handling.

Positiv handling gir positive resultater.

Positive resultater gir positive tanker igjen. :-)

Så lett i teorien. Så vanskelig i praksis.

Men tro meg, klarer du å komme sakte inn i et slikt mønster, vil du etterhvert oppleve en sakte bedring. Dette klarer du, Jeanette. Du må bare tørre å stå i det. Det er ikke farlig. Det blir litt lettere for hver dag som går. Har du litt tilbakefall så har du likevel fremgang. Det er greit å gråte. Det er greit å føle seg svak. Tørr å kjenne på sårbarheten din. Den kan bli din viktigste styrke den. Ikke gi deg, du er kjempesterk!

Lykke til fra meg.

Mvh Siri :-)

Jeanette Myren

20.03.2015 kl.20:55

Heidi: tusen takk vennen <3

Jeanette Myren

20.03.2015 kl.20:56

Siri Postma: Tusen takk for gode ord på veien Siri :-)

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits