Snart tirsdag (veiedag)

Så sitter jeg her igjen, med hjertebank og smålig panikk. Har vært gjennom dette så mange ganger før og prøver å overbevise meg selv at det er kun et tall, og at det tallet ikke forteller hvem jeg er eller hvordan jeg har det. Jeg skal ikke la meg definere av et tall! Men det er vanskelig, veldig vanskelig. Jeg kan allerede nå kjenne følelsen i det jeg går inn i rommet hvor pleieren står og venter på meg, skjorten og buksen faller mot gulvet og jeg stiller meg forsiktig opp på vekta. I frykt for at den skal knuse under vekten av meg, for det er jo en sånn nymotens, fancy glassvekt, som viser kg og gram digitalt. Jeg ser for meg at den eksploderer under føttene mine, at glasskår spres utover gulvet som dråper i duggvått gress. Helt absurd, jeg vet, men frykten er likefremt reel.

I morgen blir den sjette veiedagen, den sjette tirsdagen på rad hvor disse følelsene kommer, følelsen av at verden går under dersom vekta viser økning. Men jeg er her enda, jeg er ikke død. Og det til tross for økning samtlige veiinger, så jeg overlever nok i morgen også. Fornuften sier at dette må til, det må gjennomføres. Og jeg vet fornuften har rett, det meste fungerer bedre nå som jeg har "fått litt mer kjøtt på beina". Jeg er ikke like trøtt, magen fungerer bedre, jeg har sjeldnere hodepine og er mindre svimmel. Kun positive bivirkninger som følge av vektøkningen. Men allikevel er det så vanskelig å akseptere at det er dette som må til. Å forholde seg til tallene og vektøkningen er en del av behandlingen, å se og erfare at kroppen ikke eksploderer selv om jeg spiser normal kost. Hvorfor skal det være så innmari vanskelig å være normal?

Her om dagen hadde jeg besøk av ei venninne som kunne fortelle meg at hun ikke har vekt hjemme, aldri har hatt vekt heller og at hun ikke har veid seg siden hun var barn og ble veid hos helsesøster. Da kjente jeg på misunnelse, en misunnelse som bunner i at hun slipper å føle dette faenskapet på kroppen selv, i tillegg fikk jeg enormt respekt for henne, fordi hun har vært sterkt nok til å stå i mot samfunnets evinnelige mas om perfeksjon. Vi blir hver dag bombardert av den perfekte kvinnen, hun som har flat mage til tross for at hun er trebarns mor, perfekte runde, faste pupper som ikke bærer preg av amming, lår uten cellulitter og for ikke å glemme sprettrumpa!

Nei, nå vil jeg løsrive meg fra tallenes fangenskap og jeg vil prøve å aldri mer gå til anskaffelse av vekt her hjemme. Om det går, vil tiden vise, men viljen er der iallfall.

Så ønsk meg lykke til, det kommer helt sikkert en oppdatering i morgen. 

 




 

#veiedag #anoreksi

3 kommentarer

taklehverdagen

09.03.2015 kl.20:54

Hei! Tar kontakt med deg på grunn av bloggen din. Vi syntes at du har en veldig fin blogg, og ble egentlig veldig nyskjerrige på din historie. Hadde det vært mulig om du kunne ha skrevet et innlegg om litt av din tøffeste historie, sånn at vi kan poste det på bloggen vår? Vi legger selvfølgelig link til bloggen din hvis du ønsker det! Eller om du vil være helt anonym. Vi er liksom opptatt av at ungdommer i dag har lov til å ha det tøft i hverdagen

Mail: taklehverdagen@hotmail.com

Hilsen Mina og Stine

Blogg: taklehverdagen.blogg.no

Jeanette Myren

09.03.2015 kl.21:27

Hei og takk for hyggelig tilbakemelding, jeg kan godt skrive litt av historien min hvis dere vil. Og da ser jeg gjerne at dere linker til bloggen min.
Jeg kan sende den til dere når jeg får mulighet til det.
Hilsen Jeanette

taklehverdagen

09.03.2015 kl.21:30

Flott! Tusen takk, vi linker!:)

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits