Tanker om fremtiden

Ett skritt frem, to tilbake, to frem, ett tilbake. Jeg begynner å kjenne disse trinnene nå, klarer å danse denne dansen, selv i blinde.

Nå er jeg ferdig med fem av åtte uker på dagbehandling, og hverdagene innpå der er ganske strukturerte og forutsigbare. Frokost, hviletid, bevegelsesgruppe, avslapping, lunsj, hviletid, samtalegruppe, avslapping, middag, hviletid - hjem! Struktur er godt og trygt, slitsomt også, men mest av alt trygt og stabilt. Det har skjedd mye i løpet av de siste fem ukene til tross for at tiden har gått veldig fort, og etter hver dag innpå der er jeg helt utslitt, utmattet og utladet når jeg kommer hjem. Jeg er ikke så veldig fysisk aktiv av meg for tiden, så utmattelsen kommer nok mer av mental jobbing. Og det er vel et godt tegn, eller?

Når jeg nå sitter her og filosoferer og grubler så kommer tankene om fremtiden, men for tiden inneholder disse tankene mer spørsmål enn svar. Vil jeg noen gang bli frisk, eller vil jeg for alltid måtte jobbe med å holde sykdommen i sjakk? Blir jeg i stand til å leve ut mine drømmer? Jeg drømmer om å jobbe fulltid, men uten at det går på bekostning av min egen helse... Jeg hører mange mødre og fedre klage over tidskabalen og at de kjører hit og dit, bursdagsfeiringer, musikkøvelse, fotballtrening og syklubb, at de aldri får tid til å sette seg ned å slappe av. Vet dere? Akkurat nå skulle jeg gitt hva som helst for å vært i den tidsklemma. Jeg drømmer om en hverdag der jeg har energi til å være både arbeidstaker, kone, mor og venninne. Jeg vil være heiagjengmamma på sidelinja når guttene spiller fotballkamp, jeg vil overraske mannen min med spontane kjærestedater eller impulsive turer, jeg vil takke ja til invitasjoner fra mine venner og FAKTISK dra dit!

Jeg er lei av å være syk, men livredd for å bli frisk. Jeg er redd for å miste meg selv, til tross for at jeg først nå er i ferd med å finne meg selv. Gir dette mening?

Tanken på at jeg til påske er ferdig på Tiller er både skremmende og forlokkende, jeg er ikke i stand til å søke meg ut i jobb enda så jeg vet ikke hva jeg skal fylle dagene med, men det blir godt å slippe å kjøre inn til byen hver dag. Jeg må ta et skritt av gangen, skyndte meg langsomt, men det er lettere sagt enn gjort når jeg helst vil hoppe av denne karusellen. Eller i alle fall spole fram til den dagen jeg er frisk.

 

#anoreksi #behandling #fremtiden

 

 

4 kommentarer

Sverre

09.03.2015 kl.04:07

"Jeg er lei av å være syk, samtidig som livredd for å bli frisk". Ja, det gir mening for meg.

For du finner identitet i sykdommen din. Sykdommen din sier noe om deg. Et problem du har.

Du er redd for at hvis du blir frisk, så blir dette problemet feid under teppet og så vil det dukke opp igjen. Og jeg tror du frykter dette med rette.

Jeg tror at skal du bli ordentlig frisk (og ikke bare drive med symptombehandling) så må du prøve å finne ut HVA det er som gjorde deg syk første gangen. Hvordan endte du opp med å hate deg selv så mye at du sluttet å spise, osv. HVEM gjorde dette mot deg. Osv. Lykke til!

Lene Marie

09.03.2015 kl.16:20

Usj det er ikke lett dette her. Kjenner igjen så mye av de følelsene selv om jeg ikke sliter med spiseproblemene så vet du jo litt om mine. Kjenner veldig godt igjen akkurat det med å faktisk få en liten bit av tidsklemma. Den skulle jeg veldig gjerne kjent litt på. Tid er det nok av her. Lykke til videre. Du får nok være en heiagjeng mamma en dag.

Jeanette Myren

10.03.2015 kl.21:29

Takk for tilbakemeldingen Sverre, frykten min er reel og med god grunn, da jeg har prøvd og feilet mange ganger før. Men denne gangen er det annerledes, denne gangen skal jeg vinne!

Jeanette Myren

10.03.2015 kl.21:29

Takk for kommentaren din Lene Marie, jeg heier på deg og vet du kommer deg opp og fram du også!

Skriv en ny kommentar

Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.

Kategorier

Arkiv

hits