Flytting av bloggen!

Da har jeg kjøpt meg domene på domeneshop.no og fra nå av har jeg egen hjemmeside som jeg vil bruke til blogg. 

Det betyr at bloggen her vil bli slettet om kort tid. Håper å se flere av dere på den nye siden min, adressen er:

 

 

 

www.minpersonligekamp.com

 

Mvh Jeanette Myren

Frykt del to! (+dikt Jeg ser deg!)

Så er enda en dag nesten over, en dag hvor jeg håpte jeg skulle finne litt flere svar, men sånn gikk det ikke. Hodet er minst like fult som før "konklusjonstimen" på Tiller i ettermiddag og igjen sitter jeg med tusen spørsmål og ingen svar. 

Etter en del tenking, lesing av journal, vurdering og samtale med andre behandlere på huset så fant vedkommende ut at det ikke var hensiktsmessig å sende meg til behandling for spiseforstyrrelser. Denne konklusjonen kom de fram til da de mener det ikke er i selve maten og vekta at problemene ligger, men at kjernen til problemene mine ligger mye dypere enn som så. 

Dette er i grunn noe jeg kunne fortalt alle og enhver tidligere, men samme kan det egentlig være. 

 

Vedkommende ville skrive en anbefaling angående ny behandler, hva vi burde jobbe med og ting som ville være viktig i et videre behandlingsforløp. Hun antydet også en mulig diagnose, men dette velger jeg å ikke gå dypere inn på i dette innlegget.

 

Derimot vil jeg gjerne avslutte med et lite dikt, i håp om å gi dere litt innsikt. Denne teksten unnskylder på ingen måte hvem jeg er eller min oppførsel, men er forhåpentligvis med på å gi en forklaring.

 

 

Jeg ser deg!

Jeg ser din tomhet og dine trette øyne

Jeg ser din frustrasjon og ditt fortvilte blikk

Jeg hører de umerkelige sukkene og den slitne stemmen

Jeg kan merke hvordan du går på tå

Hvordan du vokter deg vel og veier dine ord

I håp om å unngå enda et utbrudd

Enda en ufortjent skyllebøtte rettet mot deg

 

Men en ting skal du vite, kjære venn

Det er ikke din skyld!

Du er der for meg i tykt og tynt

Du stiller opp og tar meg i mot

Jeg er deg evig takknemlig for at du holder ut

Den smerten jeg påfører deg er ikke ment for deg

Du får alt jeg ikke klarer å håndtere selv

 

 

Hverdagen vår er tøff

Jeg tørker tårer på badet, løper i skogen i sinne

Kjefter, smeller og roper til deg

Du stenger meg ute, nekter å snakke

I frykt for å starte en ny diskusjon

Men prøv å forstå, det er ikke deg

Det er min indre demon som vil ut

 

Den river og sliter, klyper og biter

Gir meg aldri ro et sekund

Alt hva jeg ønsker, er et øyeblikks stillhet

Litt fred til å tenke rasjonelt av og til

Jeg ønsker å være en god kone og mor

Men smerten jeg lever med nå er for stor

Gi meg litt tid, så skal du få se

At dette blir til å leve med

 

 

#tungt #emosjonelt #sliten #tøft #parforhold #kjærlighet

Gode dager

Et innlegg til informasjon og opplysning. Jeg har gode stunder og gode dager, ja til og med gode helger også. Jeg skaper gode minner med en mann jeg elsker og to flotte barn. Men det er i tunge stunder at ordene kommer lettest. Frustrasjon, irritasjon, tårer og sinne er det greit å få utløp for her. 

Så glem ikke det, jeg er mer enn depresjonen og de tunge tankene, men bloggen er et av mine verktøy på vei ut av denne tåkedalen. Så takk til dere som følger og støtter meg på denne veien.

 

Frykt

For to uker siden var jeg på vurderingssamtale på Tiller DPS. Jeg trodde i utgangspunktet at dette var første timen med ny behandler, siden det ikke sto spesifisert noe annet i brevet. Men der tok jeg feil, det var visst en samtale med to behandlere for å vurdere meg og min helsesituasjon i forhold til et annet behandlingsopplegg som Tiller har. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at jeg fremdeles står uten behandler, selv om jeg bare har meg selv å takke. Med tårer, vonde følelser og mange ord ble vurderingssamtalen gjennomført og idag er dagen kommet til å få høre "konklusjonen". 

Angsten sitter som en stor klump i magen og frykten for å bli avvist er stor. Selve behandlingsopplegget vet jeg så og så ingenting om, men også det er selvvalgt. Jo mindre jeg vet, dess mindre forhåpninger er det. 

 





#vurderingssamtale #behandling #frykt #avvisning #redsel

Tid

Ting tar tid

Alt for lang tid

Tid jeg ikke har

Tid jeg vil bruke på andre ting

Tid jeg vil bruke på å hygge meg, slappe av og ha det gøy

Men innerst inne vet jeg så alt for godt at denne gangen må jeg bruke den tiden det tar

Enten det er snakk om dager, uker, måneder eller år

 



#utålmodig #tidspress

Beklager verden

Jeg vet du prøver ditt beste på å farge hverdagen. Jeg vet fuglene synger og knoppene spirer. Jeg vet gresset vokser og regndråpene faller. Jeg vet det, men jeg ser det ikke. Beklager verden, men mitt filter farger din hverdag sort. Jeg hører deg i det fjerne, du lokker på meg. Men hver gang jeg strekker meg mot deg, mot de lokkende toner fra den brusende bekken, er det som om noe holder meg tilbake. En hånd på min skulder som strammer grepet. Halsen tetner og tårene triller i det jeg kjenner et savn.



Beklager verden, jeg vil gjerne se dine farger igjen. De fargene som en gang fikk fram gleden og lykken i meg. Jeg var et friluftsmenneske, fant ofte ro i din favn. Nå er alt bare sort og skremmende. Til og med trærne virker truende når jeg en sjelden gang befinner meg i skogen. Hvor er alle fargene blitt av? Det finnes ikke den optiker i verden som kan få fjernet det filteret som har satt seg på mine øyne. Og frykten er stor for at fargene aldri kommer tilbake. 



 

#depresjon #savn #natur #sorthvitt #bekk

Hjems?kt

Tankene kverner og snurrer omkring
Og som vanlig skjønner jeg ingenting
Den gleden jeg følte
Ble borte så brått
Og igjen står jeg
Stor som ett slott

Disse tankene hjemsøker meg
Hver eneste natt
De er så intense
At jeg tror jeg får fnatt
Fortvilelsen er bunnløs og stor
Og alt jeg sier blir tomme ord

Så hvis du som meg
Har kjent på det her
Å hele tiden føle seg svær
Gi meg et lysglimt
Så jeg kan forstå
At det enda er håp for meg å

Lokkesang

Når sannheten kommer fram
Og alt snus på hodet
Da kan jeg høre djevelen lokke
Han spiller for meg
Sin egen melodi
Og ber meg inn i dansen
Fristelsen er stor
For jeg vet at
Tryggheten han gir
Gjør meg så varm
Klarer jeg å si nei
Enda en gang?

#tanker #tynnis

Min nakne sannhet om anoreksia

Nå føler jeg tiden er inne for å ta et virkelig oppgjør med samfunnet. Jeg vil avlive noen myter om spiseforstyrrelser, og da spesielt anoreksia. Jeg vil la dere vite at anoreksia er en diagnose, og ikke en person. Dersom du samler ti personer med samme diagnose i et rom, vil du heller ikke finne to personer som er like! Det er heller ikke vekta som avgjør om du sliter med en spiseforstyrrelse eller ikke, det sitter så mye dypere enn det. I hodet, i benmargen og i hver eneste nervecelle i kroppen. 

Jeg vil i dette innlegget vise dere noen bilder av meg selv, nettopp for å vise dere det som veldig mange velger å påpeke, at jeg ikke SER anorektisk ut. Derfor kan jeg heller ikke ha en spiseforstyrrelse. Vel, la meg si det sånn, ikke noe trigger meg mer til å gå ned i vekt enn akkurat de ordene der! 

Vei deres ord med omhu, for skinnet kan bedra, og du vet aldri hva som skjuler seg under overflaten. I min reise opp gjennom årene har jeg vært innlagt på mange forskjellige institusjoner og sykehus og møtt utrolig mange jenter og gutter som har slitt med seg selv, kroppen og sitt forhold til mat. Og den eneste fellesnevneren de alle hadde, var nettopp dette, at de hadde et problematisk forhold til mat. 

Det var enkelte som sultet seg, andre overspiste, noen igjen levde kun på flytende næring, noen overtrente, noen brukte avføringsmidler etter maten, og andre fremprovoserte oppkast for å kvitte seg med maten de nettopp hadde spist. Noen var høye, andre var lave, noen var i begynnelsen av tenårene, andre var passert 50, noen hadde ingen utdanning, andre igjen hadde opptil flere mastergrader. Med andre ord så kan en spiseforstyrrelse ramme "hvem som helst" uavhengig av alder, rase, religion, utdanning, kjønn etc. 

Selv om jeg ikke er på ei farlig vekt nå, sånn somatisk sett, så er jeg langt fra frisk. Tankene herjer like fult, om ikke mer, enn da jeg var undervektig. Ønsket om å gå ned i vekt er der, hver bidige dag, hvert våkne øyeblikk. Mat er det siste jeg tenker på før jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner. Det hender seg jeg våkner midt på natten med en enorm frykt for at jeg plutselig har est ut å blitt kjempe stor! Da må jeg bestandig kjenne nedover min egen kropp for å kjenne at alt kjennes likt ut som før jeg sovnet. Jeg drømmer om å kunne spise mat uten å bli kvalm. Jeg drømmer om å ikke føle meg skitten når jeg er borti mat og matrester. Jeg drømmer om å like å lage mat. Jeg ønsker å kunne dra ut å spise uten å behøve å bekymre meg for hvor mye trening jeg trenger å gjennomføre for å forbrenne det jeg nettopp spiste.

Nå for tiden må jeg ærlig innrømme at jeg er såpass sliten og nedkjørt at det stort sett blir med tankene, men det i seg selv er slitsomt nok. Og den dagen jeg fikk diagnosen, atypisk anorexia nervosa, så føltes det som et nederlag. Fordi da fikk jeg det svart på hvitt at jeg hadde mislyktes, jeg var ikke tynn nok/undervektig nok til å få en "ren" anoreksi diagnose. Akkurat dette har jeg skrevet tidligere, men jeg sier det igjen, nettopp fordi at dette muligens kan få andre til å innse viktigheten litt tidligere enn hva jeg gjorde. I min naivitet trodde jeg, at siden jeg ikke var "ren" anorektiker, så behøvde jeg ikke bry meg om spiseforstyrrelsen min. Jeg var jo tross alt ikke tynn (nok). Der og da hadde det ikke så mye å si at den ødela meg totalt innvendig og reduserte livskvaliteten min betraktelig, ingenting av det betydde noe, siden jeg ikke hadde bmi under 17.5! 

Nå vet jeg så mye mer, og skulle ønske fornuften fant meg tidligere. Innerst inne ønsker jeg å være ute. Jada, klisjeaktig jeg vet, men jeg har en drøm om å ikke være fanget i disse tankene til jeg går i graven. Dette "monsteret" som spiseforstyrrelsen er, fant meg allerede i 9-10 års alderen og har vært der siden. Jeg var 10 år gammel den dagen jeg for første gang løy til min mor om at jeg hadde spist. Jeg var vel 11-12 år da jeg begynte å kaste matpakken min i den store, grønne søppelcontaineren på skolen. Og første gang jeg fremprovoserte oppkast var jeg akkurat blitt tenåring. Nå sitter jeg her, i en alder av 27, og føler meg like fanget fremdeles. 

Er det håp? Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, men for meg selv og min familie må jeg kjempe videre.

 
Trøtt og uopplagt uavhengig hvor lenge man sover. Drømmer om dagen da jeg kan gjøre hva jeg vil uten å måtte ha behov for middagslur/sove "ut" dagen etterpå.


To bilder sier mer enn tusen ord, så her velger jeg å ikke kommentere hva jeg selv synes.





#anoreksi #anorexia #spiseforstyrrelser #psykiskhelse #psykisksyk

Et håp i det fjerne?

Kveldsroen har senket seg og hytta ligger stille i terrenget. Jeg lar skuldrene synke et par hakk, mens jeg selv prøver å finne roen. Med vinduet på gløtt kan jeg høre regnet som drypper på taket og vinden som suser svakt i de nyutsprungne bjørketrærne. Lydene, lukten og atmosfæren har et sårt, nesten sørgmodig preg over seg. Men selv er jeg langt i fra trist. De siste dagers hendelser har gitt meg et adrenalinkick uten like, og jeg begynner så smått å øyne et håp langt i det fjerne. Kanskje kan livet bli bedre? Kanskje vil jeg en dag finne min plass?

  

Fra døren i enden av rommet kan jeg høre svak, nesten uhørlig pusting, og innimellom kommer en og annen klynkelyd. Der inne sover mine små. To blide, gode, snille, trassige 4 åringer som i disse dager har full nedtelling til den store dagen. Den nærmer seg med stormskritt, og i kveld kunne de fortelle at når de våkner i morgen er det bare 8 dager til de blir 5 år! Invitasjoner er sendt ut, med følgende beskjed nederst på lappen: Utebursdag, kle deg etter været! Dersom alle kommer blir, blir det 18 barn i alderen 3-6 år og forhåpentligvis noen foreldre. Da er det godt å ha god plass ute. Så nå satser jeg bare på at værgudene er på vår side neste helg.




Jeg lar bekymringene for bursdagsfeiringen ligge og lar tankene og blikket vandre videre. De stopper ved de utslitte svarte slippersene som står i hjørnet ved utgangsdøren. De tilhører min kjære Jon Ståle, og så lenge jeg har kjent han har disse slippersene vært her. De har vært med på hvert eneste flyttelass, hver eneste bobiltur og på mange lastebilturer. De representerer på en måte Jon Ståle, hvem han er og hva han står for. Den jordnære, trygge, omsorgsfulle typen som ikke er overbegeistret over forandringer og nye ting. Han beskriver seg selv som ektefødt pessimist, og på en måte kan jeg godt forstå hva han mener. Men på den andre siden er det en ting han aldri har sluttet å kjempe for, uansett hvor mørkt det har sett ut, og det er meg - oss. Han er bestandig skeptisk og på grensen til negativ til nye ting, og sier selv at ting umulig kan gå bra dersom det er noe som skal prøves ut for første gang. Slippersene hans har jeg, vet et par anledninger, forsøkt å bytte ut. Kjøpt nye, men de blir aldri like gode som de gamle, så de nye stues raskt unna og de gamle hentes fram. Han er et vanedyr, min kjære ektemann. Han er min trygge, gode havn som står like stødig i all slags vær. Tar i mot meg med åpne armer, uansett når, hvor og hvordan jeg har det. Han løfter meg opp når jeg er nede, tørker mine tårer når jeg gråter, holder meg igjen når jeg er i ferd med å lette og får meg til å se nyanser når jeg selv føler at alt er svart. Han gir meg rom til å være meg selv, men har ingen problemer med å kalle en spade for en spade. Nettopp derfor elsker jeg ham, han gjør meg hel!

 


Med et smil om munnen spinner tankene videre, til denne ukens avtaler og møter. Og med ett slår det meg hvor fort ting kan snu. Fra bunnløs sorg og fortvilelse på fastlegens kontor på mandag, til ville jubelrop på samarbeidsmøte hos NAV på fredag. Rundt bordet satt tre av mine støttespillere og registrerte min glede og framgang med en bekymringsfull rynke i pannen. De fortalte meg at det var godt å se forandringen min, men at de nå hadde en viktig jobb framover med å prøve å holde meg igjen litt. Selv om jeg der og da følte meg som kongen på haugen, vet både de og jeg hva som etter all sannsynlighet skjer dersom jeg ikke bremses litt nå. Når jeg har en eller to dager er jeg klar til å hoppe av all behandling og gå rett ut i 100% jobb tvert. Erfaringsmessig vet jeg, og alle rundt meg, at dersom jeg gjør dette, så krasjer jeg igjen med den berømte veggen innen kort tid. Når man selv ikke evner å kjenne sine begrensninger, eller velger å overse de, så er det faktisk godt å ha noen som bremser meg litt og får meg tilbake til virkeligheten. Sammen med NAV, fastlegen og den psykiatriske sykepleieren har vi nå lagt en plan for de neste månedene som jeg klarer å slå meg til ro med. Nå gjenstår bare et par samtaler med noen over helga, før jeg får endelig avklart om ting blir som jeg håper på framover. 





#kveldsro #hyttekos #refleksjoner #framtid #drømmer #håp
  






Div tanker rundt mat og kropp

Denne dagen begynner som alle andre dager. Jeg befinner meg på badet, stirrer på mitt eget speilbilde. Peker ut alle mine feil og mangler. Redd for at verden skal se det samme som jeg ser. Men burde det egentlig ha noen betydning? Hvorfor betyr det så mye for meg? Jeg skulle ønske jeg kunne tro på indre skjønnhet, og se det bildet du sier du ser. Jeg håper ikke at andre, ser meg selv som jeg gjør. 

Fortell meg verden, hvilken størrelse er lykkelig? Jeg hadde de samme tankene med bmi 18, som jeg har nå. Ikke noe har forandret seg, annet enn tallet på vekta. Jeg trodde at lykken besto av å være tynnest mulig. Det er visst ikke sånn. Så hvorfor betyr det fremdeles så mye for meg?

Jeg tar meg selv i å våkne å kaldsvette på natten, med mareritt om maten jeg spiste til kvelds. Jeg tar hånden forsiktig nedover kroppen. Starter med halsen, kragebeinene, videre nedover til ribbeinene, magen og hoftebeinene. Joda, de er der enda. Det var bare en drøm. 

Det er bare mat! Det er ernæring! Det er en nødvendighet!

Og det er et helvete på jord!

En alkoholiker kan, etter behandling, kutte ut alkohol helt. Det samme gjelder for en narkoman eller pillemisbruker. Også spillavhengige kan la være å spille. Men for en med spiseforstyrrelser kan man ikke distansere seg fra det som trigger, vi trenger alle mat for å leve. 

Til og med mine to små gutter er smertelig klar over dette. Mamma, de ansatte i barnehagen sier at uten mat og drikke duger helten ikke. 

Å lære bort gode matvaner når man selv ønsker å leve uten mat, er ikke bare bare. Men jeg gir ikke opp, jeg SKAL klare det!

 

#kaos #spiseforstyrrelser #trigger #slitsomt

Kjærligheten er sterk

Du ser på meg med et blikk blandet av kjærlighet og bekymring

Øynene dine er blanke og stemmen grøtet mens du snakker

Du forteller meg hvor glad du er i meg

Hvor mye du elsker meg og mine kvinnelige former

Du minner meg på alt det gode vi har oppnådd sammen 

Alle minnene vi har skapt i tiden vi har kjent hverandre

 

Mens du forteller blir også mine øyne blanke

Klumpen i halsen vokser og tårene triller

Det er ikke noe jeg heller vil

Enn å se meg selv med dine øyne

Jeg vil være den jenta du forelsket deg i

Den jenta som fikk deg til å smile

 

Nå består dagene av tårer, sinte ord og bekymring

Diskusjoner om løgner, mat og bedrag

Den dansen vi startet, har endret takt

Og gleden vi følte, forsvinner gradvis

Men frykt ikke du, jeg vil komme igjen

Når jeg bare har funnet min vei å gå

 

Jeg vil være med deg å skape nye minner

Jeg vil ha ei framtid å finne min plass

Jeg vil se meg selv med dine øyne

Og finne meg selv og alt hva jeg kan

Takk for alt du har gjort og for den du er

Du skal vite at jeg er deg evig kjær




#kjærlighet #styrke #samhold #utfordringer 

Bare en drøm

Svetten sildrer og hjertet banker

Hun løper alt hun klarer mens hun hører ordene hagle i det fjerne

Stemmene blir svakere og svakere

Men hun tør ikke sakke farten

Hun snur seg bakover og ser det hun frykter

Plutselig er de der igjen

Og denne gangen bevæpnet med steiner

De omringer henne på alle kanter

Begynner å kaste mens de roper alt de makter

Hvor stygg og feit hun er

At hun ikke fortjener å leve

At de ønsker henne død

En stein treffer henne midt på hånden

Mens hun forgjeves prøver å beskytte hodet

I det hun tar seg til hånden med den andre armen

Kan hun i det fjerne skimte en stor spiss stein komme mot henne

Så blir alt svart og hun våkner med et rykk

 

Takk og pris, det var bare en drøm

 

#mobbing #traume #vondeminner

 

Tankerot

Den kommende uken skal jeg både til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav møte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat nå føler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.

Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan jeg skal klare å holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare å nå målet. Den eneste som kan gjøre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til å gjøre den helt alene. Jeg har utrolig mange som støtter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig så enkelt å kjempe videre, når det eneste man hører er hvor bra det går, og hvor frisk jeg ser ut.

Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg også, for å få utløp for hvordan det egentlig kjennes. Å befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg også på. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke følte jeg var syk nok/verdig nok å få hjelp.

Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at alle fortjener å ha noen å snakke med. Alle fortjener den hjelpa de får. Og så alt for mange skulle så gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk får tilbud om.

Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS'en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med ønske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet så snart dette var på plass. Så da har jeg faktisk tatt grep der, og nå er det bare å vente. Men du vet, den som venter på noe godt...

 

Så over til fastlegen... Spent på hva hun sier når jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder på å bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var på å få det til å fungere denne gangen. Men regner med hun forstår når jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet nå, det akter jeg heller ikke å gjøre, jeg må bare finne ut hva som kan fungere sånn at jeg klarer å stå løpet helt ut.

 

Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren så jeg må bare klare å åpne meg litt å fortelle hvordan det kjennes ut nå, men tanken er skummel. Det har jo gått litt bedre en periode nå i vår og da igjen å sitte der å innrømme at kanskje går det ikke riktig vei lengre nå. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene høyt så blir det liksom mer virkelig.

NAV møtet skremmer meg også litt, men som min kjære sier, det er ikke NAV som friskmelder! Så jeg har vel igrunn ikke noe å frykte.

 

Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg måtte bare få det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for. 

 

#rot #tanker #kaos #behandling  

Vel overstått hundeutstilling

Enda ei helg er snart over, og denne helga har virkelig regnet vekk, bokstavelig talt. Under hundeutstillingen vi var på siste helga i april, ble jeg spurt om å hjelpe til på en annen utstilling, nå siste helga i mai på Orkanger. Jeg takket ja, vel vitende om at denne avtalen ville gi meg både angst og magevondt. Men vondt skal vondt fordrive! Og til syvende og sist vet jeg at jeg har gått av å presse meg selv. 

De av dere som har fulgt bloggen min vet jeg har skikkelig ups and downs og så langt nede som jeg var på torsdag så var jeg veldig nær ved å melde avbud til utstillingen, men jeg gjorde det heldigvis ikke. Nå er utstillingen gjennomført og alt gikk kjempe bra. Totalt har jeg jobbet ca 10 timer, fordelt på to dager, skrevet for en italiensk dommer på engelsk! Og det gikk over all forventning. Fikk mye skryt av dommeren og det ga en skikkelig mestringsfølelse. 

Riktignok sovnet jeg på sofaen rett etter jeg kom hjem i går, og jeg kan virkelig ikke skjønne at fem timer skriving skal gjøre meg så sliten, men sånn ble det bare. Tror nok at hodet jobber veldig mye ubevisst når jeg befinner meg i store folkemengder for å holde de andre tankene på avstand. Og så bruker jeg så klart mye tid på å grue meg, spekulere i om jeg gjør en bra nok jobb, passe på at jeg ikke gjør noen feil. I det hele tatt bruker jeg energien feil. Jeg vet det, men det er ikke så lett å gjøre noe med allikevel. 

Etter denne opplevelsen gruer jeg meg litt mindre til utstillingen på Støren siste helga i august. 

 

 

#mestring #hundeutstilling 

Skammens vei er mørk og ensom

Igjen sitter jeg her, og tar meg selv i å tenke hvor forbanna vanskelig alt skal være! I mange år levde jeg etter en filosofi om at så lenge jeg gikk ned nok i vekt så ville alt bli bra, da ville jeg få venner, da ville jeg bli populær og da ville jeg bli fornøyd med meg selv. Men jeg har jo endelig oppdaget at det ikke er sånn det fungerer, men den oppdagelsen ble ikke gjort over natten og heller ikke helt av meg selv. Det skulle mange feiltrinn og brutte løfter til for å skjønne hvilken vei min livsstil egentlig førte meg. 

Da jeg nå i vinter endelig tok tak i problemene og takket ja til behandling som innebar 8 uker innleggelse med strengt matregime, trodde jeg at dette var starten på et nytt og bedre liv. Jeg valgte å tro på de ansatte som mente at ting ville føles bedre bare kroppen min fikk litt mat, noe å jobbe med. Men akkurat nå føler jeg meg delvis lurt. For gjett hva, jeg har det ikke bedre nå! Vekta er høyere, fettet er mer synlig, buksene strammer, kroppen klarer ikke store anstrengelser før den protesterer og ikke minst jobber hodet for fult absolutt hele tiden.

Jeg får daglig kommentarer av typen: Så bra du ser ut! Nå har du gått opp i vekt! Så godt å se at det går riktig vei! Når begynner du på jobb igjen? Jeg så du var ute å gikk, så bra du holder deg i form!

 

Alle disse kommentarene er helt sikkert sagt i beste mening, men for meg så virker de nok mot sin hensikt nå, de beviser bare det jeg selv føler. At jeg nok en gang har mislyktes. Fordi det var jo nå alt skulle bli så mye bedre. Bare vekta økte så ville det bli lettere å leve, bli mindre humørsvingninger, jeg ville bli mer tålmodig etc. 

Vel, så langt føler jeg ikke noe annet enn skam! Skam fordi jeg har lagt på meg! Skam fordi jeg ikke lever opp til forventningene til samfunnet forøvrig! Skam fordi jeg ikke har blitt en bedre mor! Jeg angrer sånn på at jeg gikk opp i vekt! Og de tankene føler til at jeg skjemmes enda mer, nettopp fordi jeg har sånne tanker. Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til en destruktiv livsstil når jeg vet nettopp det, at måten jeg levde på før var destruktiv!

Vel var det destruktivt, men det var trygt og godt. Nå føler jeg at jeg er i ferd med å miste meg selv, enda mer enn da jeg sultet meg. Jeg er i ferd med å miste identiteten min, og jeg er redd. 

Livredd! Tanken på å bli frisk skremmer meg mer enn tanken på å dø. Men det kan man jo ikke si til verden utenfor, til de som ikke ser inni min lille boble. Så istedenfor tar jeg på meg maska og bygger opp igjen muren min. På den måten kan jeg være den dama verden forventer å møte, iallefall utad, mens jeg sakte men sikkert visner innvendig.

 

#anoreksia #spiseforstyrrelse #deprimert #ingenutvei

 



En annerledes reise

For at man skal tørre og åpne seg og snakke om det som er vanskelig så er det et par tre ting som bør være tilstede. Det ene er kjemi, det andre er tillit og det siste er trygghet. Jeg må føle at kjemien er der, at kommunikasjonen mellom oss to fungerer. Jeg må også tørre å stole på vedkommende, vite at h*n faktisk tror på meg og vil meg vel. Og sist men ikke minst må jeg føle meg trygg, jeg må føle at atmosfæren er rolig og avslappende og at jeg er i trygge omgivelser. 

Sånn var det dessverre ikke nå. Så for et par uker siden tok jeg et valg, og valgte å avslutte mitt behandlingsopplegg hos min nåværende behandler. Jeg har ikke noe å utsette på vedkommende sånn rent personlig, men måten h*n jobbet på passet ikke meg overhode. Jeg følte at ting jeg sa ble vridd og vendt på i alle retninger så budskapet h*n oppfattet var noe helt annet enn beskjeden jeg prøvde å formidle. Vedkommende fokuserte mye mer på forholdet mellom oss to enn de problemene jeg følte jeg ville snakke om. 

I følge h*n skulle jeg i timene der ikke snakke om kropp, vekt, selvfølelse og mat, men derimot det som foregikk inni hodet mitt. Men det er ikke sånn det fungerer, en spiseforstyrrelse sitter ikke bare i hodet, på samme måte som en spiseforstyrrelse ikke alene dreier seg om å unngå å spise. 

 

Forestill deg at du har dratt på ditt livs ferie til Egypt, og du har gledet deg i månedsvis til å klatre på toppen av Kheops pyramiden. Du har høydeskrekk og hele reisen virker litt uoverkommelig. Du fylles med skrekkblandet fryd, men ser sånn fram til du endelig er på toppen at du bestemmer deg for å satse alt og hoppe i det. Når du endelig ankommer Giza ser du med skrekk og gru at pyramiden er snudd opp ned! Men neida, turen skal gjennomføres uansett, du prøver å klamre deg fast, klatre forsiktig steg for steg. Men for hvert steg du tar, vaier pyramiden faretruende til den motsatte siden. Til slutt kommer du til et punkt at du bare må hoppe av, du finner ut at denne reisen ikke er verdt det, for så lenge pyramiden står opp ned, vil du aldri nå toppen. Sinne og frustrasjon fyller deg fra topp til tå, selv om du innerst inne vet du tok rett avgjørelse, føles det som et nederlag. 




Så mange ganger før har jeg prøvd å ta denne turen, og funnet gode og mindre gode unnskyldninger til å avbryte. Jeg har valgt å hoppe av når ting har begynt å bli vanskelig. Men nå er det annerledes, nå ville jeg virkelig komme meg gjennom det, bli frisk, en gang for alle.Så denne gangen var jeg fast bestemt på å gjennomføre, koste hva det koste ville. Men som jeg nå har oppdaget, dersom de tre grunnleggende prinsippene ikke er tilstede, kjemi, tillitt og trygghet, så vil du aldri nå målet. 

Derfor har jeg nå tatt en midlertidig pause, et lite avbrekk fra behandlingen, mens jeg venter og håper. På at de forhåpentligvis finner en ny behandler, en som har litt kunnskap og interesse for spiseforstyrrelser og skjønner hva et sånt problem gjør med kroppen. Og hvor mye det ødelegger i hverdagen. Jeg vil virkelig bli frisk, men akkurat nå er jeg litt langt nede og klarer ikke helt å se lyset i tunnelen. 

 

#psykiatri #psykolog #behandling #kjemi #tillit #trygghet #spiseforstyrrelse #anoreksi

Kjelvollen - en pause fra hverdagen (bildedryss)

Vi har jo vært så heldige å fått låne ei hytte knappe 40 min kjøretur hjemmefra, og hver ledige anledning benytter vi til å dra dit. Nå har vi ikke kunnet dra dit hverken mars eller april pga for dårlige snøforhold til scooter, men for mye snø til at sommerveien ble åpnet. Men endelig, etter en ventetid som virket uendelig lang, åpnet veien 13.mai! Så vi dro dit en tur forrige helg for å sjekke ståa, og så var planen å være her hele pinsehelga. 

Jeg dro oppover i går på dagtid, ryddet og vasket bort alle vinterens hybelboere (les: fluer og annet småkryp!). I tillegg tente jeg opp og ordnet litt i skuffer og skap, hadde med en del tørrvarer og andre ting som kan lagres lenge uten problemer. Dro hjemom en tur i går ettermiddag for å hente guttene og dusje, så jeg og gutta ankom hytta i 18 tiden og Jon Ståle kom etter en liten stund senere. Været var nitrist! 2-5 plussgrader og styrtregn stort sett hele tiden! Så fordi vi absolutt ikke hadde værgudene på vår side, så valgte vi å dra hjem igjen nå i ettermiddag. Satser på å komme sterkere tilbake når været blir litt bedre. 

Det beste med å være på hytta må være "isolasjonen" og den fullstendige roen som rår der, absolutt ikke internett tilgang, knapt nok mobilforhold til å sende/motta sms, ingen tv, strøm, vann eller andre fasiliteter. Det er kjøleskap og komfyr som går på gass og solcellepanel til tre lyspunkt, et par stikkontakter og en radio. Mange små fiskevann i området og flotte turstier som vi gleder oss til å utforske mer utover sommeren. Vi spiller brettspill, leser bøker, hører på radio rock på fredagskvelden og popquiz på lørdags formiddag. Mao en perfekt tilværelse! Med unntak av når værmeldingen er som nå, med maks 6 grader pluss og to meget kranglevorne gutter i beste trassalder! Da virker tre dagers isolasjon, uten barnetv til å koble av med, som en total umulighet. Så nå er begge guttene plassert godt ned i sofaen med hver sin yoghurt og Elias på barnetv, god helg!

Her kommer et lite bildedryss av hytta:























#hytte #avslapping #pausefrahverdagen #pinse #regn
 

Hvordan gi litt mer faen?

Har du noen gang tenkt tanken på at det hadde vært fint med en pause knapp i livet? Eller til og med en fast forward knapp? Sånn har jeg det nå, skulle ønske jeg kunne spolt fram til dagen hvor "alt" er bra. Hvor jeg lever i tidsklemma og løper mellom skole, jobb, fotballtrening, dugnad, foreldremøter og bursdagsfeiring. 

Men hvordan komme seg dit hen at "alt" blir bra? Spesielt dersom man ikke helt vet hva som er galt. Den ene dagen kjennes alt ok ut, og jeg føler meg klar for livet. Mens neste dag er det som om jeg våkner i et stort, sort hull? 

For tiden prøver jeg å gjøre energiskapende aktiviteter. Ting som gir meg livsgnist og glede. Og det funker i grunn ganske bra. Innimellom kjenner jeg ikke igjen kroppens signaler sånn at jeg kanskje tar det for hardt en dag, for så å bli liggende apatisk neste dag. Men stort sett går det greit, og det føles godt. På en måte. 

Men på den andre siden begynner jeg nå å frykte forventningene til "alle andre". Nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt og fått litt mer energi, så er jeg redd hvilke forventninger som kommer. Hva tenker "alle andre" om at jeg fremdeles går hjemme, at jeg fremdeles er sykemeldt. 

Det er lettere sagt enn gjort å gi blaffen i hva andre måtte mene og tenke. Så hvis du er en av de som er flink til å gi litt faen, hvordan gjør du det? Er det noe du bestandig har klart? Eller er det noe du har måttet lære deg underveis i livet?

 

Hvordan gi seg selv lov til å ta den tiden det tar å komme tilbake til livet, sakte men sikkert, sånn at man forhåpentligvis unngår en smell innen nærmeste framtid?

 

#pause #fastforward #livsgnist #forventninger #tingtartid #utålmodig

Ord skader mer, enn du noen gang tror

Minner fra en svunnen tid

Da barndommens gleder var forbi

Jeg var for sær og spiste for lite

Min bror var for glad i mat

Hva gjorde det med oss, innerst inne

Hvem ville tro, vi utviklet sånt et sinne

Av stadig bli påmint at vi ei var bra nok

Hvorfor var det ingen som sa stopp

 

Jeg husker tilbake, en gang jeg var ti

Jeg var på besøk, til ei som var ni

Hun var på badet med sin mor

Og stille gråt fordi hun var stor

Hun spurte sin mor, hvorfor er det sånn her

At Jeanette er lita, mens jeg er svær

Gråt ikke du, sa hennes mor da

Når dere blir stor, da blir du glad

Jeanette legger nok på seg og blir stor

Det må du tro, sann mine ord

 

Jeg satt i gangen og hørte hvert ord

Og svor for meg selv, jeg skulle ei bli stor

Lite viste jeg, hvor langt det skulle gå

At jeg ville sitte sånn her, så mange år etterpå

Å minnes tilbake med skrekk og gru

Hvor lite som skal til, for en tanke å snu

En negativ bemerkning, er alt som skal til

For å glemme hvor du er vakker og snill

Så tenk litt på det, neste gang du vil si

At ord skader mye, også i lang tid

 




 

#traume #mobbing #spisevegring #anoreksi #anorexia #kroppshysteri 

Velg dine ord med omhu!

Denne historien er lånt fra siden "Beating eating disorders"

#anorexia #word #trigger #loveyourself #body #selvbilde #kropp #anoreksi

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

Når jeg er ugrei og sint, tverr og sur

Gi meg en klem og strekk ut en hånd

Når jeg kjefter og ber deg ryke og reise

Hold om meg, og se hva som skjer

 

Sjansen er stor, for at akkurat du

Får se noe som ingen andre får se

I et lite sekund, fylles min kropp

Av vemod og savn

 

Fem små ord sagt til rett tid

Kan velte en mur på størrelse med et fjell

Hvordan har du det egentlig?

Det er alt som skal til

 

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

For det er da jeg trenger, å kjenne deg nære

Når all kjærlighet til meg selv, er som sunket i jorden

Da er det viktig å ha sine kjære

 






 

#filosofi #tanker #dypbetydning #mellomlinjene #kjærlighet #savn #dikt #depresjon

Katastrofetenking og angstdemping

Nå sitter jeg her, langt på kveld. Hodet sier jeg burde sovet for lengst, men jeg klarer ikke, vil ikke. Uroen har vokst seg som en stor klump i magen. Etter et fantastisk døgn på hytta, måtte vi idag ned igjen. Hadde det vært opp til meg, hadde vi blitt på hytta til i morgen kveld. Vi storkoser oss der, vi gikk lange turer både i går og idag, men idag var det slutt. Ungene gleder seg sånn til morgendagen. Da skal de ha på bunader, spise is, treffe alle ungene fra barnehagen, gå i tog, vifte med flaggene og vise fram alle de flotte 17.mai tegningene de har hengt opp i barnehagen. 

Jeg ser gleden og forventningene i øynene deres, og jeg er lei meg for at jeg ikke klarer å dele denne følelsen. Selv gruer jeg meg, jeg liker ikke folkemengder. Liker ikke styr og stress. I tillegg er det meldt dårlig vær, og det betyr alt for mange folk innendørs på alt for liten plass. Da kommer ofte kvelningsfornemmelsene og følelsen av å ikke få puste. 

Jada, jeg vet dette er katastrofe tanker, men de kommer likefremt, selv om jeg prøver å tenke meg til fornuft. 

Nå er alt klart til morgendagen, bunaden er prøvd og guttenes bunader ligger klare i kjelleren.

 




Guttene er nybadet og håret mitt er nyfarget, RBK har spilt kveldens kamp og vunnet overlegent og nå er det fotballkveld på tven. Så da var det bare å prøve å få vekk morgendagens katastrofetanker!

Etter å ha kikket inni skuffer og skap fant jeg kveldens aktivitet, puslespill! Eller som jeg liker å kalle det: Mission Impossible spill! Jeg fant liksågodt dette jeg, og jeg blir garantert ikke ferdig ikveld!

 


Utrolig hvor tilfredsstillende og altoppslukende det er å legge puslespill. Riktignok blir jeg både frustrert og irritert innimellom, men det får iallefall tankene bort fra morgendagen! Og innerst inne vet jeg at dagen blir bedre enn fryktet, sånn blir det tross alt hvert år.

 

Håper alle får en fin 17.mai, enten dere feirer hjemme, borte eller hopper over feiringen.

 

#angst #katastrofetenking #puslespill #17mai #fyrtårn

 

Nede for telling!

Hei igjen, de to siste dagene husker jeg omtrent ikke noe av. Jeg kjente jo at formen ikke var som den skulle på søndag/mandag, men utover tirsdagen ble den gradvis verre. Kroppen verket, hode dundret, halsen ble tettere og tettere og jeg sovnet i tide og utide. Joda, influensaen var kommet på besøk!

Jeg hater å være dårlig! Jeg takler sykdom så utrolig dårlig. Alle snakker om manneinfluensaen, men her i huset blir jeg enda dårligere enn mannen min. Jeg blir sutrete, grinete og helt umulig å være i hus med. I dag holdt jeg sengen til langt utover dagen, men Jon Ståle sto opp med ungene. Det var godt! Da jeg endelig kom meg ut av sengen gikk jeg som i transe helt til kvelden kom.

Nå kjenner jeg formen begynner å bli bedre og bra er det! Heldigvis er det ikke ofte jeg er syk, så jeg krysser fingrene for at det blir lenge til neste gang. 

I morgen har jeg vi tatt fri ungene i barnehagen og vi skal være hjemme og kose oss. Prøve å få unna siste rest av veden og rydde litt mer ut sånn at det ser bra ut til 17.mai. Værmeldinga viser drittvær til nasjonaldagen! Regn, 6 grader og vind. Da er jeg virkelig glad jeg har bunad, den er varm og god!


Her er guttenes bunader, mamma strikket de for 2-3 år siden og de passer enda. Dette blir nok siste året de kan brukes, så neste år tror jeg vi skal investere i festdrakt fra Sparkjøp eller noe sånt.

Håper alle har hatt en fin dag.

God natt!

Nå hopper jeg til køys med god samvittighet. Idag har vært en fin dag hvor jeg har opplevd mestring.

Jeg har lagt om til sommerhjul på begge bilene alene! Dvs på Tahoe'n hadde jeg med meg ei venninne så vi var to som skrudde bolter og løftet på plass hjul, men Peugeot'n tok jeg helt selv nå i kveld.

Er ikke så mye som skal til for å løfte humøret og selvfølelsen litt. Føler meg som en femåring som nettopp har lært å knyte skolissene sine ;-)

God natt folkens.

#natt #hjulskift #mestring #glede

Ikke gråt lille pike (dikt)

Ikke gråt lille pike, vi skal passe på deg nå

Men hun er ikke lenger liten

Det er ikke så lett å forstå

Når tankene vender tilbake

Som om det var i går

At alle kalte henne navn

Og spyttet på hennes sår

 

Nå er hun selv blitt mor

Og frykten i hjertet er stor

Vil hennes små føle trygghet

Eller bli utsatt for stygghet

Skolen skal være et trygt sted å gå

Hvis bare de voksne passer på

Og åpner sine øyne nå

 


(Kilde: afam.no anonyme foreldre av mobbeofre)

 

#mobbing #frykt #flashback #ensom #skole #ansvar

Det enkle er ofte det beste

God morgen alle sammen!

Våknet idag av vinden som ulte rundt hushjørnene og et himla til leven. Var noe som smalt nå og da, og det første jeg tenkte på var døra til lekehuset i hagen. Men det viste seg å være forteltet vi hadde hengt opp på verandaen til tørk. Så da var det bare å hive seg rundt og prøve å brette det sammen. Alle som har erfaring med campingliv og fortelt vet at akkurat det å pakke teltet sammen, DET er lettere sagt enn gjort! Men heldigvis hadde ikke Jon Ståle dratt på jobb enda, så sammen fikk vi det til. Så nå har vi en ting mindre å tenke på!



Kjente meg i grunn like tom i kroppen idag også som i går, så jeg satte meg ned og googlet frokosttips. Men siden det ikke frister å spise noe, altså tygge og svelge biter. Bestemte jeg meg for å prøve å finne noe flytende, så jeg søkte på smoothie. Og joda, visst kom det opp mange flotte, fancy oppskrifter, med alle slags ingredienser. Syrnet melk, yoghurt, honning, ingefær, mynteblader, paprika, vannmelon, limejuice, havregryn, frokostblanding, disse og mange fler var blant ingredienslistene på de forskjellige oppskriftene. Litt mer enn hva jeg har i kjøkkenskapet til vanlig. 

 

Så jeg foretok et dypdykk på mitt eget kjøkken og i fryseren og til slutt fant jeg en pose tropisk frukt og appelsinjuice. 

Heiv det i blenderen og resultatet ble veldig godt! Så konklusjonen min er: det enkle er ofte det beste! 

 

Ønsker dere alle en fin dag!

 

#vind #fortelt #smoothie #energiboost #appelsinjuice #tropisk frukt 

 

 

 

Sliten og lei

Når hode vil, mer enn kroppen får til

Når en dags aktivitet, betyr en dags hvile

Når du er 27, men kroppen føles som 70

Og influensa symptomene kommer snikende

Tvert du har oversett et signal

Da er det lov å bli lei i blant

 

Etter en kjempe fin dag på fredag, hadde vi ryddedag hjemme i går. Vi var ute og holdt på hele dagen, sola skinte og barna stortrivdes. De løp, syklet, hoppet på trampoline, gikk turer i området og hjalp til innimellom med ryddingen. Stolt og fornøyd gikk jeg til sengs i går kveld, sov uforstyrret hele natten, bare for å våkne til en kropp som kjennes ut som den er overkjørt av "a 18 wheel truck!" Det er ikke rettferdig! Jeg spiser, sover, er i aktivitet, tar pauser og gjør "alt" som jeg skal, allikevel orker jeg alt for lite.

Hva er vitsen med å spise mer mat, legge på seg og bli tykkere, hvis kroppen uansett skal oppføre seg som den gjorde da jeg var undervektig?? Stoltheten over pizzaen jeg lagde i går og at jeg gjennomførte måltidet med glede, har nå gått over til å bli anger for at jeg propper i meg feil mat! Hvetedeig, kjøttdeig badet i saus og til slutt toppet med mye fet ost. Åhhhh! Hvorfor kan ikke disse tankene bare forsvinne? La meg få se at det er verdt å kjempe videre!

Å lytte til kroppen er lettere sagt enn gjort, når man vil ta igjen for alle de tapte årene. 

 

#frustrert #sliten 

En innholdsrik, utmattende dag

Idag er en sånn dag som var proppfull av inntrykk, spenning og følelser. Dagen startet i 05 tiden da Jon Ståle måtte opp å gjøre seg klar for jobb, og bare ti minutter senere våknet guttene. På spørsmål om hvorfor de sto opp så tidlig fikk jeg til svar: "Vi øver på å bli lastebilsjåfører, og da må vi stå opp på natta, sånn som pappa!" <3 Da måtte jeg dra på smilebåndet, og dagen startet veldig bra for oss alle.

 


Etter guttene var levert dro jeg til fysioterapeuten som skulle scanne meg og sette opp treningsprogram. For tenk; jeg har ENDELIG kommet så langt at jeg får lov til å begynne å trene igjen! Riktignok med måte, og med tett oppfølging, men det føles helt herlig! Tanken på scanningen skremte meg veldig, siden jeg ikke har veid meg siden siste tirsdagen før påske (24.mars!), men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Forhåpentligvis var ikke vekta like høy som jeg fryktet og kanskje ville jeg klare å se mer realistisk på situasjonen når jeg i tillegg fikk se tallene for muskelmasse, fettprosent og benmasse.

 

Klam i hendene og med puls på over hundre stilte jeg meg på vekta med hendene på det bærbare displayet. Jeg konsentrerte meg om å se på en flekk på veggen foran meg, mens fysioterapeuten noterte tallene. Etterpå fikk jeg se resultatet, og jeg gråt nesten av lettelse. Til tross for at jeg føler meg større enn noengang, viste vekta kun 1.1 kg vektøkning på 6.5 uker. Lettelsen var til å ta og føle på og jeg fikk fornyet energi og pågangsmot. 

Etter en liten samtale på kontoret var tiden kommet til å ut å prøve treningsapparatene. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg satt og kikket rundt meg, rommet var halvfullt av kvinner og menn i alderen 50+ og jeg følte meg mildt sagt malplassert. Til tross for at alle sikkert hadde nok med å tenke på seg selv, var jeg redd for hva de tenkte om meg. Der jeg satt i tights og singlet følte jeg meg halvnaken og små paranoid. Men jeg gjennomførte! En times treningsøkt, diverse apparater 10 repetisjoner x 3 ganger. Det var alt jeg klarte før svimmelheten og kvalmen satt inn, men jeg var i gang! Stolt og rak i ryggen forlot jeg treningssalen med strenge formaninger om å ikke trene mer enn 2 ganger i uken! Noen sykkel/gåturer i tillegg er greit, men ikke renne ned dørene på treningssenteret. 

 

Vel hjemme lå det en hentelappe i postkassen, så jeg tok turen bort til nabobygda hvor de har post i butikk, og hentet ut pakken min. Det var kuledyna som min behandler hadde søkt om til meg! Jeg har nå fått den på hjemlån en periode på 3 uker, og hvis det fungerer for meg, så kan vi søke om å få vedtak på denne. Det er et utrolig kjært hjelpemiddel som jeg prøvde for første gang da jeg var innlagt på RKFS på stjørdal for to år siden. Det er ei dyne fylt med plastkuler og den dyna jeg låner nå veier 7kg.

(bilde lånt fra amajo.no)

(kilde: amajo.no)

Jeg bestemte meg for å prøve denne etter middagen idag, fordi jeg sliter veldig med å holde meg i ro etter måltid og føler mye frustrasjon, sinne og uro med mat i magen. Men tiden fløy avsted så ble det ikke tid til å prøve den før etter guttene var lagt. Og for en følelse! Jeg la meg i senga, med kuledyna oppå meg og jeg kunne umiddelbart kjenne en ro falle over meg. Kroppen samlet seg og uroen minsket, den vonde klumpen i magen som middagen etterlot ble også redusert. Etter å ha brukt denne dyna en halvtime nå ikveld føler jeg meg roligere, mindre frustrert og litt mindre anspent. Jeg håper virkningen vedvarer og at vi klarer å dokumentere dette godt nok sånn at jeg får innvilget dynen som hjelpemiddel.

 

Jeg kjenner at denne dagen har vært utrolig god, men fremdeles vil hodet mer enn hva kroppen klarer. Jeg må nok lære meg å ta en dag av gangen og porsjonere ut energien min så jeg ikke bruker opp alt på en gang. Jeg har bestandig hatt for vane å kjøre på, som en duracell kanin, helt til jeg går på veggen. Denne gangen vil jeg helst unngå dette, så akkurat nå er jeg glad jeg har gode hjelpere som bremser aktivitetsnivået mitt litt.

 

#gullkorn #scanning #vektøkning #kuledyne #ro #spiseforstyrrelser #duracellkanin

 

 

Bak skyene

Bak skyene er himlen alltid blå

Det er en mager trøst

Men gjør godt å tenke på

At ingenting varer evig

At selv det vonde drar sin vei

Fortiden kan være

Vond å tenke på

Og ofte hindre deg i å se

Hvor hen du skal gå

Men hvis du tar deg tid

Til å jobbe litt med den

Vil du snart få se

En blå himmel igjen

#håp #fremtid #himmel

Les mer i arkivet » Juli 2015 » Juni 2015 » Mai 2015
Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente på 27år, gift med Jon Ståle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel på 4år. Vi er bosatt på Gåsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til å la dere få et innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi og kampen jeg nå kjemper for å finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr på i forhold til mine nærmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er også min terapi for å jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to når du først er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.


Søk i bloggen



Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits