Flytting av bloggen!

Da har jeg kjpt meg domene p domeneshop.no og fra n av har jeg egen hjemmeside som jeg vil bruke til blogg.

Det betyr at bloggen her vil bli slettet om kort tid. Hper se flere av dere p den nye siden min, adressen er:

www.minpersonligekamp.com

Mvh Jeanette Myren

Frykt del to! (+dikt Jeg ser deg!)

S er enda en dag nesten over, en dag hvor jeg hpte jeg skulle finne litt flere svar, men snn gikk det ikke. Hodet er minst like fult som fr "konklusjonstimen" p Tiller i ettermiddag og igjen sitter jeg med tusen sprsml og ingen svar.

Etter en del tenking, lesing av journal, vurdering og samtale med andre behandlere p huset s fant vedkommende ut at det ikke var hensiktsmessig sende meg til behandling for spiseforstyrrelser. Denne konklusjonen kom de fram til da de mener det ikke er i selve maten og vekta at problemene ligger, men at kjernen til problemene mine ligger mye dypere enn som s.

Dette er i grunn noe jeg kunne fortalt alle og enhver tidligere, men samme kan det egentlig vre.

Vedkommende ville skrive en anbefaling angende ny behandler, hva vi burde jobbe med og ting som ville vre viktig i et videre behandlingsforlp. Hun antydet ogs en mulig diagnose, men dette velger jeg ikke g dypere inn p i dette innlegget.

Derimot vil jeg gjerne avslutte med et lite dikt, i hp om gi dere litt innsikt. Denne teksten unnskylder p ingen mte hvem jeg er eller min oppfrsel, men er forhpentligvis med p gi en forklaring.

Jeg ser deg!

Jeg ser din tomhet og dine trette yne

Jeg ser din frustrasjon og ditt fortvilte blikk

Jeg hrer de umerkelige sukkene og den slitne stemmen

Jeg kan merke hvordan du gr p t

Hvordan du vokter deg vel og veier dine ord

I hp om unng enda et utbrudd

Enda en ufortjent skyllebtte rettet mot deg

Men en ting skal du vite, kjre venn

Det er ikke din skyld!

Du er der for meg i tykt og tynt

Du stiller opp og tar meg i mot

Jeg er deg evig takknemlig for at du holder ut

Den smerten jeg pfrer deg er ikke ment for deg

Du fr alt jeg ikke klarer hndtere selv

Hverdagen vr er tff

Jeg trker trer p badet, lper i skogen i sinne

Kjefter, smeller og roper til deg

Du stenger meg ute, nekter snakke

I frykt for starte en ny diskusjon

Men prv forst, det er ikke deg

Det er min indre demon som vil ut

Den river og sliter, klyper og biter

Gir meg aldri ro et sekund

Alt hva jeg nsker, er et yeblikks stillhet

Litt fred til tenke rasjonelt av og til

Jeg nsker vre en god kone og mor

Men smerten jeg lever med n er for stor

Gi meg litt tid, s skal du f se

At dette blir til leve med

#tungt #emosjonelt #sliten #tft #parforhold #kjrlighet

Gode dager

Et innlegg til informasjon og opplysning. Jeg har gode stunder og gode dager, ja til og med gode helger ogs. Jeg skaper gode minner med en mann jeg elsker og to flotte barn. Men det er i tunge stunder at ordene kommer lettest. Frustrasjon, irritasjon, trer og sinne er det greit f utlp for her.

S glem ikke det, jeg er mer enn depresjonen og de tunge tankene, men bloggen er et av mine verkty p vei ut av denne tkedalen. S takk til dere som flger og sttter meg p denne veien.

Frykt

For to uker siden var jeg p vurderingssamtale p Tiller DPS. Jeg trodde i utgangspunktet at dette var frste timen med ny behandler, siden det ikke sto spesifisert noe annet i brevet. Men der tok jeg feil, det var visst en samtale med to behandlere for vurdere meg og min helsesituasjon i forhold til et annet behandlingsopplegg som Tiller har. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at jeg fremdeles str uten behandler, selv om jeg bare har meg selv takke. Med trer, vonde flelser og mange ord ble vurderingssamtalen gjennomfrt og idag er dagen kommet til f hre "konklusjonen".

Angsten sitter som en stor klump i magen og frykten for bli avvist er stor. Selve behandlingsopplegget vet jeg s og s ingenting om, men ogs det er selvvalgt. Jo mindre jeg vet, dess mindre forhpninger er det.





#vurderingssamtale #behandling #frykt #avvisning #redsel

Tid

Ting tar tid

Alt for lang tid

Tid jeg ikke har

Tid jeg vil bruke p andre ting

Tid jeg vil bruke p hygge meg, slappe av og ha det gy

Men innerst inne vet jeg s alt for godt at denne gangen m jeg bruke den tiden det tar

Enten det er snakk om dager, uker, mneder eller r



#utlmodig #tidspress

Beklager verden

Jeg vet du prver ditt beste p farge hverdagen. Jeg vet fuglene synger og knoppene spirer. Jeg vet gresset vokser og regndrpene faller. Jeg vet det, men jeg ser det ikke. Beklager verden, men mitt filter farger din hverdag sort. Jeg hrer deg i det fjerne, du lokker p meg. Men hver gang jeg strekker meg mot deg, mot de lokkende toner fra den brusende bekken, er det som om noe holder meg tilbake. En hnd p min skulder som strammer grepet. Halsen tetner og trene triller i det jeg kjenner et savn.



Beklager verden, jeg vil gjerne se dine farger igjen. De fargene som en gang fikk fram gleden og lykken i meg. Jeg var et friluftsmenneske, fant ofte ro i din favn. N er alt bare sort og skremmende. Til og med trrne virker truende nr jeg en sjelden gang befinner meg i skogen. Hvor er alle fargene blitt av? Det finnes ikke den optiker i verden som kan f fjernet det filteret som har satt seg p mine yne. Og frykten er stor for at fargene aldri kommer tilbake.



#depresjon #savn #natur #sorthvitt #bekk

Hjems?kt

Tankene kverner og snurrer omkring
Og som vanlig skjønner jeg ingenting
Den gleden jeg følte
Ble borte så brått
Og igjen står jeg
Stor som ett slott

Disse tankene hjemsøker meg
Hver eneste natt
De er så intense
At jeg tror jeg får fnatt
Fortvilelsen er bunnløs og stor
Og alt jeg sier blir tomme ord

Så hvis du som meg
Har kjent på det her
Å hele tiden føle seg svær
Gi meg et lysglimt
Så jeg kan forstå
At det enda er håp for meg å

Lokkesang

Når sannheten kommer fram
Og alt snus på hodet
Da kan jeg høre djevelen lokke
Han spiller for meg
Sin egen melodi
Og ber meg inn i dansen
Fristelsen er stor
For jeg vet at
Tryggheten han gir
Gjør meg så varm
Klarer jeg å si nei
Enda en gang?

#tanker #tynnis

Min nakne sannhet om anoreksia

N fler jeg tiden er inne for ta et virkelig oppgjr med samfunnet. Jeg vil avlive noen myter om spiseforstyrrelser, og da spesielt anoreksia. Jeg vil la dere vite at anoreksia er en diagnose, og ikke en person. Dersom du samler ti personer med samme diagnose i et rom, vil du heller ikke finne to personer som er like! Det er heller ikke vekta som avgjr om du sliter med en spiseforstyrrelse eller ikke, det sitter s mye dypere enn det. I hodet, i benmargen og i hver eneste nervecelle i kroppen.

Jeg vil i dette innlegget vise dere noen bilder av meg selv, nettopp for vise dere det som veldig mange velger ppeke, at jeg ikke SER anorektisk ut. Derfor kan jeg heller ikke ha en spiseforstyrrelse. Vel, la meg si det snn, ikke noe trigger meg mer til g ned i vekt enn akkurat de ordene der!

Vei deres ord med omhu, for skinnet kan bedra, og du vet aldri hva som skjuler seg under overflaten. I min reise opp gjennom rene har jeg vrt innlagt p mange forskjellige institusjoner og sykehus og mtt utrolig mange jenter og gutter som har slitt med seg selv, kroppen og sitt forhold til mat. Og den eneste fellesnevneren de alle hadde, var nettopp dette, at de hadde et problematisk forhold til mat.

Det var enkelte som sultet seg, andre overspiste, noen igjen levde kun p flytende nring, noen overtrente, noen brukte avfringsmidler etter maten, og andre fremprovoserte oppkast for kvitte seg med maten de nettopp hadde spist. Noen var hye, andre var lave, noen var i begynnelsen av tenrene, andre var passert 50, noen hadde ingen utdanning, andre igjen hadde opptil flere mastergrader. Med andre ord s kan en spiseforstyrrelse ramme "hvem som helst" uavhengig av alder, rase, religion, utdanning, kjnn etc.

Selv om jeg ikke er p ei farlig vekt n, snn somatisk sett, s er jeg langt fra frisk. Tankene herjer like fult, om ikke mer, enn da jeg var undervektig. nsket om g ned i vekt er der, hver bidige dag, hvert vkne yeblikk. Mat er det siste jeg tenker p fr jeg sovner og det frste jeg tenker p nr jeg vkner. Det hender seg jeg vkner midt p natten med en enorm frykt for at jeg plutselig har est ut blitt kjempe stor! Da m jeg bestandig kjenne nedover min egen kropp for kjenne at alt kjennes likt ut som fr jeg sovnet. Jeg drmmer om kunne spise mat uten bli kvalm. Jeg drmmer om ikke fle meg skitten nr jeg er borti mat og matrester. Jeg drmmer om like lage mat. Jeg nsker kunne dra ut spise uten behve bekymre meg for hvor mye trening jeg trenger gjennomfre for forbrenne det jeg nettopp spiste.

N for tiden m jeg rlig innrmme at jeg er spass sliten og nedkjrt at det stort sett blir med tankene, men det i seg selv er slitsomt nok. Og den dagen jeg fikk diagnosen, atypisk anorexia nervosa, s fltes det som et nederlag. Fordi da fikk jeg det svart p hvitt at jeg hadde mislyktes, jeg var ikke tynn nok/undervektig nok til f en "ren" anoreksi diagnose. Akkurat dette har jeg skrevet tidligere, men jeg sier det igjen, nettopp fordi at dette muligens kan f andre til innse viktigheten litt tidligere enn hva jeg gjorde. I min naivitet trodde jeg, at siden jeg ikke var "ren" anorektiker, s behvde jeg ikke bry meg om spiseforstyrrelsen min. Jeg var jo tross alt ikke tynn (nok). Der og da hadde det ikke s mye si at den dela meg totalt innvendig og reduserte livskvaliteten min betraktelig, ingenting av det betydde noe, siden jeg ikke hadde bmi under 17.5!

N vet jeg s mye mer, og skulle nske fornuften fant meg tidligere. Innerst inne nsker jeg vre ute. Jada, klisjeaktig jeg vet, men jeg har en drm om ikke vre fanget i disse tankene til jeg gr i graven. Dette "monsteret" som spiseforstyrrelsen er, fant meg allerede i 9-10 rs alderen og har vrt der siden. Jeg var 10 r gammel den dagen jeg for frste gang ly til min mor om at jeg hadde spist. Jeg var vel 11-12 r da jeg begynte kaste matpakken min i den store, grnne sppelcontaineren p skolen. Og frste gang jeg fremprovoserte oppkast var jeg akkurat blitt tenring. N sitter jeg her, i en alder av 27, og fler meg like fanget fremdeles.

Er det hp? Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, men for meg selv og min familie m jeg kjempe videre.


Trtt og uopplagt uavhengig hvor lenge man sover. Drmmer om dagen da jeg kan gjre hva jeg vil uten mtte ha behov for middagslur/sove "ut" dagen etterp.


To bilder sier mer enn tusen ord, s her velger jeg ikke kommentere hva jeg selv synes.





#anoreksi #anorexia #spiseforstyrrelser #psykiskhelse #psykisksyk

Et hp i det fjerne?

Kveldsroen har senket seg og hytta ligger stille i terrenget. Jeg lar skuldrene synke et par hakk, mens jeg selv prver finne roen. Med vinduet p gltt kan jeg hre regnet som drypper p taket og vinden som suser svakt i de nyutsprungne bjrketrrne. Lydene, lukten og atmosfren har et srt, nesten srgmodig preg over seg. Men selv er jeg langt i fra trist. De siste dagers hendelser har gitt meg et adrenalinkick uten like, og jeg begynner s smtt yne et hp langt i det fjerne. Kanskje kan livet bli bedre? Kanskje vil jeg en dag finne min plass?



Fra dren i enden av rommet kan jeg hre svak, nesten uhrlig pusting, og innimellom kommer en og annen klynkelyd. Der inne sover mine sm. To blide, gode, snille, trassige 4 ringer som i disse dager har full nedtelling til den store dagen. Den nrmer seg med stormskritt, og i kveld kunne de fortelle at nr de vkner i morgen er det bare 8 dager til de blir 5 r! Invitasjoner er sendt ut, med flgende beskjed nederst p lappen: Utebursdag, kle deg etter vret! Dersom alle kommer blir, blir det 18 barn i alderen 3-6 r og forhpentligvis noen foreldre. Da er det godt ha god plass ute. S n satser jeg bare p at vrgudene er p vr side neste helg.




Jeg lar bekymringene for bursdagsfeiringen ligge og lar tankene og blikket vandre videre. De stopper ved de utslitte svarte slippersene som str i hjrnet ved utgangsdren. De tilhrer min kjre Jon Stle, og s lenge jeg har kjent han har disse slippersene vrt her. De har vrt med p hvert eneste flyttelass, hver eneste bobiltur og p mange lastebilturer. De representerer p en mte Jon Stle, hvem han er og hva han str for. Den jordnre, trygge, omsorgsfulle typen som ikke er overbegeistret over forandringer og nye ting. Han beskriver seg selv som ektefdt pessimist, og p en mte kan jeg godt forst hva han mener. Men p den andre siden er det en ting han aldri har sluttet kjempe for, uansett hvor mrkt det har sett ut, og det er meg - oss. Han er bestandig skeptisk og p grensen til negativ til nye ting, og sier selv at ting umulig kan g bra dersom det er noe som skal prves ut for frste gang. Slippersene hans har jeg, vet et par anledninger, forskt bytte ut. Kjpt nye, men de blir aldri like gode som de gamle, s de nye stues raskt unna og de gamle hentes fram. Han er et vanedyr, min kjre ektemann. Han er min trygge, gode havn som str like stdig i all slags vr. Tar i mot meg med pne armer, uansett nr, hvor og hvordan jeg har det. Han lfter meg opp nr jeg er nede, trker mine trer nr jeg grter, holder meg igjen nr jeg er i ferd med lette og fr meg til se nyanser nr jeg selv fler at alt er svart. Han gir meg rom til vre meg selv, men har ingen problemer med kalle en spade for en spade. Nettopp derfor elsker jeg ham, han gjr meg hel!




Med et smil om munnen spinner tankene videre, til denne ukens avtaler og mter. Og med ett slr det meg hvor fort ting kan snu. Fra bunnls sorg og fortvilelse p fastlegens kontor p mandag, til ville jubelrop p samarbeidsmte hos NAV p fredag. Rundt bordet satt tre av mine stttespillere og registrerte min glede og framgang med en bekymringsfull rynke i pannen. De fortalte meg at det var godt se forandringen min, men at de n hadde en viktig jobb framover med prve holde meg igjen litt. Selv om jeg der og da flte meg som kongen p haugen, vet bde de og jeg hva som etter all sannsynlighet skjer dersom jeg ikke bremses litt n. Nr jeg har en eller to dager er jeg klar til hoppe av all behandling og g rett ut i 100% jobb tvert. Erfaringsmessig vet jeg, og alle rundt meg, at dersom jeg gjr dette, s krasjer jeg igjen med den bermte veggen innen kort tid. Nr man selv ikke evner kjenne sine begrensninger, eller velger overse de, s er det faktisk godt ha noen som bremser meg litt og fr meg tilbake til virkeligheten. Sammen med NAV, fastlegen og den psykiatriske sykepleieren har vi n lagt en plan for de neste mnedene som jeg klarer sl meg til ro med. N gjenstr bare et par samtaler med noen over helga, fr jeg fr endelig avklart om ting blir som jeg hper p framover.





#kveldsro #hyttekos #refleksjoner #framtid #drmmer #hp







Div tanker rundt mat og kropp

Denne dagen begynner som alle andre dager. Jeg befinner meg p badet, stirrer p mitt eget speilbilde. Peker ut alle mine feil og mangler. Redd for at verden skal se det samme som jeg ser. Men burde det egentlig ha noen betydning? Hvorfor betyr det s mye for meg? Jeg skulle nske jeg kunne tro p indre skjnnhet, og se det bildet du sier du ser. Jeg hper ikke at andre, ser meg selv som jeg gjr.

Fortell meg verden, hvilken strrelse er lykkelig? Jeg hadde de samme tankene med bmi 18, som jeg har n. Ikke noe har forandret seg, annet enn tallet p vekta. Jeg trodde at lykken besto av vre tynnest mulig. Det er visst ikke snn. S hvorfor betyr det fremdeles s mye for meg?

Jeg tar meg selv i vkne kaldsvette p natten, med mareritt om maten jeg spiste til kvelds. Jeg tar hnden forsiktig nedover kroppen. Starter med halsen, kragebeinene, videre nedover til ribbeinene, magen og hoftebeinene. Joda, de er der enda. Det var bare en drm.

Det er bare mat! Det er ernring! Det er en ndvendighet!

Og det er et helvete p jord!

En alkoholiker kan, etter behandling, kutte ut alkohol helt. Det samme gjelder for en narkoman eller pillemisbruker. Ogs spillavhengige kan la vre spille. Men for en med spiseforstyrrelser kan man ikke distansere seg fra det som trigger, vi trenger alle mat for leve.

Til og med mine to sm gutter er smertelig klar over dette. Mamma, de ansatte i barnehagen sier at uten mat og drikke duger helten ikke.

lre bort gode matvaner nr man selv nsker leve uten mat, er ikke bare bare. Men jeg gir ikke opp, jeg SKAL klare det!

#kaos #spiseforstyrrelser #trigger #slitsomt

Kjrligheten er sterk

Du ser p meg med et blikk blandet av kjrlighet og bekymring

ynene dine er blanke og stemmen grtet mens du snakker

Du forteller meg hvor glad du er i meg

Hvor mye du elsker meg og mine kvinnelige former

Du minner meg p alt det gode vi har oppndd sammen

Alle minnene vi har skapt i tiden vi har kjent hverandre

Mens du forteller blir ogs mine yne blanke

Klumpen i halsen vokser og trene triller

Det er ikke noe jeg heller vil

Enn se meg selv med dine yne

Jeg vil vre den jenta du forelsket deg i

Den jenta som fikk deg til smile

N bestr dagene av trer, sinte ord og bekymring

Diskusjoner om lgner, mat og bedrag

Den dansen vi startet, har endret takt

Og gleden vi flte, forsvinner gradvis

Men frykt ikke du, jeg vil komme igjen

Nr jeg bare har funnet min vei g

Jeg vil vre med deg skape nye minner

Jeg vil ha ei framtid finne min plass

Jeg vil se meg selv med dine yne

Og finne meg selv og alt hva jeg kan

Takk for alt du har gjort og for den du er

Du skal vite at jeg er deg evig kjr




#kjrlighet #styrke #samhold #utfordringer

Bare en drm

Svetten sildrer og hjertet banker

Hun lper alt hun klarer mens hun hrer ordene hagle i det fjerne

Stemmene blir svakere og svakere

Men hun tr ikke sakke farten

Hun snur seg bakover og ser det hun frykter

Plutselig er de der igjen

Og denne gangen bevpnet med steiner

De omringer henne p alle kanter

Begynner kaste mens de roper alt de makter

Hvor stygg og feit hun er

At hun ikke fortjener leve

At de nsker henne dd

En stein treffer henne midt p hnden

Mens hun forgjeves prver beskytte hodet

I det hun tar seg til hnden med den andre armen

Kan hun i det fjerne skimte en stor spiss stein komme mot henne

S blir alt svart og hun vkner med et rykk

Takk og pris, det var bare en drm

#mobbing #traume #vondeminner

Tankerot

Den kommende uken skal jeg bde til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav mte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat n fler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.

Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal f det til. Hvordan jeg skal klare holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare n mlet. Den eneste som kan gjre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til gjre den helt alene. Jeg har utrolig mange som sttter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig s enkelt kjempe videre, nr det eneste man hrer er hvor bra det gr, og hvor frisk jeg ser ut.

Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg ogs, for f utlp for hvordan det egentlig kjennes. befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg ogs p. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke flte jeg var syk nok/verdig nok f hjelp.

N vet jeg bedre, n vet jeg at alle fortjener ha noen snakke med. Alle fortjener den hjelpa de fr. Og s alt for mange skulle s gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk fr tilbud om.

Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS'en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med nske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet s snart dette var p plass. S da har jeg faktisk tatt grep der, og n er det bare vente. Men du vet, den som venter p noe godt...

S over til fastlegen... Spent p hva hun sier nr jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder p bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var p f det til fungere denne gangen. Men regner med hun forstr nr jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet n, det akter jeg heller ikke gjre, jeg m bare finne ut hva som kan fungere snn at jeg klarer st lpet helt ut.

Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren s jeg m bare klare pne meg litt fortelle hvordan det kjennes ut n, men tanken er skummel. Det har jo gtt litt bedre en periode n i vr og da igjen sitte der innrmme at kanskje gr det ikke riktig vei lengre n. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene hyt s blir det liksom mer virkelig.

NAV mtet skremmer meg ogs litt, men som min kjre sier, det er ikke NAV som friskmelder! S jeg har vel igrunn ikke noe frykte.

Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg mtte bare f det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for.

#rot #tanker #kaos #behandling

Vel oversttt hundeutstilling

Enda ei helg er snart over, og denne helga har virkelig regnet vekk, bokstavelig talt. Under hundeutstillingen vi var p siste helga i april, ble jeg spurt om hjelpe til p en annen utstilling, n siste helga i mai p Orkanger. Jeg takket ja, vel vitende om at denne avtalen ville gi meg bde angst og magevondt. Men vondt skal vondt fordrive! Og til syvende og sist vet jeg at jeg har gtt av presse meg selv.

De av dere som har fulgt bloggen min vet jeg har skikkelig ups and downs og s langt nede som jeg var p torsdag s var jeg veldig nr ved melde avbud til utstillingen, men jeg gjorde det heldigvis ikke. N er utstillingen gjennomfrt og alt gikk kjempe bra. Totalt har jeg jobbet ca 10 timer, fordelt p to dager, skrevet for en italiensk dommer p engelsk! Og det gikk over all forventning. Fikk mye skryt av dommeren og det ga en skikkelig mestringsflelse.

Riktignok sovnet jeg p sofaen rett etter jeg kom hjem i gr, og jeg kan virkelig ikke skjnne at fem timer skriving skal gjre meg s sliten, men snn ble det bare. Tror nok at hodet jobber veldig mye ubevisst nr jeg befinner meg i store folkemengder for holde de andre tankene p avstand. Og s bruker jeg s klart mye tid p grue meg, spekulere i om jeg gjr en bra nok jobb, passe p at jeg ikke gjr noen feil. I det hele tatt bruker jeg energien feil. Jeg vet det, men det er ikke s lett gjre noe med allikevel.

Etter denne opplevelsen gruer jeg meg litt mindre til utstillingen p Stren siste helga i august.

#mestring #hundeutstilling

Skammens vei er mrk og ensom

Igjen sitter jeg her, og tar meg selv i tenke hvor forbanna vanskelig alt skal vre! I mange r levde jeg etter en filosofi om at s lenge jeg gikk ned nok i vekt s ville alt bli bra, da ville jeg f venner, da ville jeg bli populr og da ville jeg bli fornyd med meg selv. Men jeg har jo endelig oppdaget at det ikke er snn det fungerer, men den oppdagelsen ble ikke gjort over natten og heller ikke helt av meg selv. Det skulle mange feiltrinn og brutte lfter til for skjnne hvilken vei min livsstil egentlig frte meg.

Da jeg n i vinter endelig tok tak i problemene og takket ja til behandling som innebar 8 uker innleggelse med strengt matregime, trodde jeg at dette var starten p et nytt og bedre liv. Jeg valgte tro p de ansatte som mente at ting ville fles bedre bare kroppen min fikk litt mat, noe jobbe med. Men akkurat n fler jeg meg delvis lurt. For gjett hva, jeg har det ikke bedre n! Vekta er hyere, fettet er mer synlig, buksene strammer, kroppen klarer ikke store anstrengelser fr den protesterer og ikke minst jobber hodet for fult absolutt hele tiden.

Jeg fr daglig kommentarer av typen: S bra du ser ut! N har du gtt opp i vekt! S godt se at det gr riktig vei! Nr begynner du p jobb igjen? Jeg s du var ute gikk, s bra du holder deg i form!

Alle disse kommentarene er helt sikkert sagt i beste mening, men for meg s virker de nok mot sin hensikt n, de beviser bare det jeg selv fler. At jeg nok en gang har mislyktes. Fordi det var jo n alt skulle bli s mye bedre. Bare vekta kte s ville det bli lettere leve, bli mindre humrsvingninger, jeg ville bli mer tlmodig etc.

Vel, s langt fler jeg ikke noe annet enn skam! Skam fordi jeg har lagt p meg! Skam fordi jeg ikke lever opp til forventningene til samfunnet forvrig! Skam fordi jeg ikke har blitt en bedre mor! Jeg angrer snn p at jeg gikk opp i vekt! Og de tankene fler til at jeg skjemmes enda mer, nettopp fordi jeg har snne tanker. Hvordan kan jeg nske meg tilbake til en destruktiv livsstil nr jeg vet nettopp det, at mten jeg levde p fr var destruktiv!

Vel var det destruktivt, men det var trygt og godt. N fler jeg at jeg er i ferd med miste meg selv, enda mer enn da jeg sultet meg. Jeg er i ferd med miste identiteten min, og jeg er redd.

Livredd! Tanken p bli frisk skremmer meg mer enn tanken p d. Men det kan man jo ikke si til verden utenfor, til de som ikke ser inni min lille boble. S istedenfor tar jeg p meg maska og bygger opp igjen muren min. P den mten kan jeg vre den dama verden forventer mte, iallefall utad, mens jeg sakte men sikkert visner innvendig.

#anoreksia #spiseforstyrrelse #deprimert #ingenutvei



En annerledes reise

For at man skal trre og pne seg og snakke om det som er vanskelig s er det et par tre ting som br vre tilstede. Det ene er kjemi, det andre er tillit og det siste er trygghet. Jeg m fle at kjemien er der, at kommunikasjonen mellom oss to fungerer. Jeg m ogs trre stole p vedkommende, vite at h*n faktisk tror p meg og vil meg vel. Og sist men ikke minst m jeg fle meg trygg, jeg m fle at atmosfren er rolig og avslappende og at jeg er i trygge omgivelser.

Snn var det dessverre ikke n. S for et par uker siden tok jeg et valg, og valgte avslutte mitt behandlingsopplegg hos min nvrende behandler. Jeg har ikke noe utsette p vedkommende snn rent personlig, men mten h*n jobbet p passet ikke meg overhode. Jeg flte at ting jeg sa ble vridd og vendt p i alle retninger s budskapet h*n oppfattet var noe helt annet enn beskjeden jeg prvde formidle. Vedkommende fokuserte mye mer p forholdet mellom oss to enn de problemene jeg flte jeg ville snakke om.

I flge h*n skulle jeg i timene der ikke snakke om kropp, vekt, selvflelse og mat, men derimot det som foregikk inni hodet mitt. Men det er ikke snn det fungerer, en spiseforstyrrelse sitter ikke bare i hodet, p samme mte som en spiseforstyrrelse ikke alene dreier seg om unng spise.

Forestill deg at du har dratt p ditt livs ferie til Egypt, og du har gledet deg i mnedsvis til klatre p toppen av Kheops pyramiden. Du har hydeskrekk og hele reisen virker litt uoverkommelig. Du fylles med skrekkblandet fryd, men ser snn fram til du endelig er p toppen at du bestemmer deg for satse alt og hoppe i det. Nr du endelig ankommer Giza ser du med skrekk og gru at pyramiden er snudd opp ned! Men neida, turen skal gjennomfres uansett, du prver klamre deg fast, klatre forsiktig steg for steg. Men for hvert steg du tar, vaier pyramiden faretruende til den motsatte siden. Til slutt kommer du til et punkt at du bare m hoppe av, du finner ut at denne reisen ikke er verdt det, for s lenge pyramiden str opp ned, vil du aldri n toppen. Sinne og frustrasjon fyller deg fra topp til t, selv om du innerst inne vet du tok rett avgjrelse, fles det som et nederlag.




S mange ganger fr har jeg prvd ta denne turen, og funnet gode og mindre gode unnskyldninger til avbryte. Jeg har valgt hoppe av nr ting har begynt bli vanskelig. Men n er det annerledes, n ville jeg virkelig komme meg gjennom det, bli frisk, en gang for alle.S denne gangen var jeg fast bestemt p gjennomfre, koste hva det koste ville. Men som jeg n har oppdaget, dersom de tre grunnleggende prinsippene ikke er tilstede, kjemi, tillitt og trygghet, s vil du aldri n mlet.

Derfor har jeg n tatt en midlertidig pause, et lite avbrekk fra behandlingen, mens jeg venter og hper. P at de forhpentligvis finner en ny behandler, en som har litt kunnskap og interesse for spiseforstyrrelser og skjnner hva et snt problem gjr med kroppen. Og hvor mye det delegger i hverdagen. Jeg vil virkelig bli frisk, men akkurat n er jeg litt langt nede og klarer ikke helt se lyset i tunnelen.

#psykiatri #psykolog #behandling #kjemi #tillit #trygghet #spiseforstyrrelse #anoreksi

Kjelvollen - en pause fra hverdagen (bildedryss)

Vi har jo vrt s heldige ftt lne ei hytte knappe 40 min kjretur hjemmefra, og hver ledige anledning benytter vi til dra dit. N har vi ikke kunnet dra dit hverken mars eller april pga for drlige snforhold til scooter, men for mye sn til at sommerveien ble pnet. Men endelig, etter en ventetid som virket uendelig lang, pnet veien 13.mai! S vi dro dit en tur forrige helg for sjekke sta, og s var planen vre her hele pinsehelga.

Jeg dro oppover i gr p dagtid, ryddet og vasket bort alle vinterens hybelboere (les: fluer og annet smkryp!). I tillegg tente jeg opp og ordnet litt i skuffer og skap, hadde med en del trrvarer og andre ting som kan lagres lenge uten problemer. Dro hjemom en tur i gr ettermiddag for hente guttene og dusje, s jeg og gutta ankom hytta i 18 tiden og Jon Stle kom etter en liten stund senere. Vret var nitrist! 2-5 plussgrader og styrtregn stort sett hele tiden! S fordi vi absolutt ikke hadde vrgudene p vr side, s valgte vi dra hjem igjen n i ettermiddag. Satser p komme sterkere tilbake nr vret blir litt bedre.

Det beste med vre p hytta m vre "isolasjonen" og den fullstendige roen som rr der, absolutt ikke internett tilgang, knapt nok mobilforhold til sende/motta sms, ingen tv, strm, vann eller andre fasiliteter. Det er kjleskap og komfyr som gr p gass og solcellepanel til tre lyspunkt, et par stikkontakter og en radio. Mange sm fiskevann i omrdet og flotte turstier som vi gleder oss til utforske mer utover sommeren. Vi spiller brettspill, leser bker, hrer p radio rock p fredagskvelden og popquiz p lrdags formiddag. Mao en perfekt tilvrelse! Med unntak av nr vrmeldingen er som n, med maks 6 grader pluss og to meget kranglevorne gutter i beste trassalder! Da virker tre dagers isolasjon, uten barnetv til koble av med, som en total umulighet. S n er begge guttene plassert godt ned i sofaen med hver sin yoghurt og Elias p barnetv, god helg!

Her kommer et lite bildedryss av hytta:























#hytte #avslapping #pausefrahverdagen #pinse #regn

Hvordan gi litt mer faen?

Har du noen gang tenkt tanken p at det hadde vrt fint med en pause knapp i livet? Eller til og med en fast forward knapp? Snn har jeg det n, skulle nske jeg kunne spolt fram til dagen hvor "alt" er bra. Hvor jeg lever i tidsklemma og lper mellom skole, jobb, fotballtrening, dugnad, foreldremter og bursdagsfeiring.

Men hvordan komme seg dit hen at "alt" blir bra? Spesielt dersom man ikke helt vet hva som er galt. Den ene dagen kjennes alt ok ut, og jeg fler meg klar for livet. Mens neste dag er det som om jeg vkner i et stort, sort hull?

For tiden prver jeg gjre energiskapende aktiviteter. Ting som gir meg livsgnist og glede. Og det funker i grunn ganske bra. Innimellom kjenner jeg ikke igjen kroppens signaler snn at jeg kanskje tar det for hardt en dag, for s bli liggende apatisk neste dag. Men stort sett gr det greit, og det fles godt. P en mte.

Men p den andre siden begynner jeg n frykte forventningene til "alle andre". N som jeg har kommet meg litt opp i vekt og ftt litt mer energi, s er jeg redd hvilke forventninger som kommer. Hva tenker "alle andre" om at jeg fremdeles gr hjemme, at jeg fremdeles er sykemeldt.

Det er lettere sagt enn gjort gi blaffen i hva andre mtte mene og tenke. S hvis du er en av de som er flink til gi litt faen, hvordan gjr du det? Er det noe du bestandig har klart? Eller er det noe du har mttet lre deg underveis i livet?

Hvordan gi seg selv lov til ta den tiden det tar komme tilbake til livet, sakte men sikkert, snn at man forhpentligvis unngr en smell innen nrmeste framtid?

#pause #fastforward #livsgnist #forventninger #tingtartid #utlmodig

Ord skader mer, enn du noen gang tror

Minner fra en svunnen tid

Da barndommens gleder var forbi

Jeg var for sr og spiste for lite

Min bror var for glad i mat

Hva gjorde det med oss, innerst inne

Hvem ville tro, vi utviklet snt et sinne

Av stadig bli pmint at vi ei var bra nok

Hvorfor var det ingen som sa stopp

Jeg husker tilbake, en gang jeg var ti

Jeg var p besk, til ei som var ni

Hun var p badet med sin mor

Og stille grt fordi hun var stor

Hun spurte sin mor, hvorfor er det snn her

At Jeanette er lita, mens jeg er svr

Grt ikke du, sa hennes mor da

Nr dere blir stor, da blir du glad

Jeanette legger nok p seg og blir stor

Det m du tro, sann mine ord

Jeg satt i gangen og hrte hvert ord

Og svor for meg selv, jeg skulle ei bli stor

Lite viste jeg, hvor langt det skulle g

At jeg ville sitte snn her, s mange r etterp

minnes tilbake med skrekk og gru

Hvor lite som skal til, for en tanke snu

En negativ bemerkning, er alt som skal til

For glemme hvor du er vakker og snill

S tenk litt p det, neste gang du vil si

At ord skader mye, ogs i lang tid




#traume #mobbing #spisevegring #anoreksi #anorexia #kroppshysteri

Velg dine ord med omhu!

Denne historien er lnt fra siden "Beating eating disorders"

#anorexia #word #trigger #loveyourself #body #selvbilde #kropp #anoreksi

Elsk meg mest, nr jeg fortjener det minst

Nr jeg er ugrei og sint, tverr og sur

Gi meg en klem og strekk ut en hnd

Nr jeg kjefter og ber deg ryke og reise

Hold om meg, og se hva som skjer

Sjansen er stor, for at akkurat du

Fr se noe som ingen andre fr se

I et lite sekund, fylles min kropp

Av vemod og savn

Fem sm ord sagt til rett tid

Kan velte en mur p strrelse med et fjell

Hvordan har du det egentlig?

Det er alt som skal til

Elsk meg mest, nr jeg fortjener det minst

For det er da jeg trenger, kjenne deg nre

Nr all kjrlighet til meg selv, er som sunket i jorden

Da er det viktig ha sine kjre






#filosofi #tanker #dypbetydning #mellomlinjene #kjrlighet #savn #dikt #depresjon

Katastrofetenking og angstdemping

N sitter jeg her, langt p kveld. Hodet sier jeg burde sovet for lengst, men jeg klarer ikke, vil ikke. Uroen har vokst seg som en stor klump i magen. Etter et fantastisk dgn p hytta, mtte vi idag ned igjen. Hadde det vrt opp til meg, hadde vi blitt p hytta til i morgen kveld. Vi storkoser oss der, vi gikk lange turer bde i gr og idag, men idag var det slutt. Ungene gleder seg snn til morgendagen. Da skal de ha p bunader, spise is, treffe alle ungene fra barnehagen, g i tog, vifte med flaggene og vise fram alle de flotte 17.mai tegningene de har hengt opp i barnehagen.

Jeg ser gleden og forventningene i ynene deres, og jeg er lei meg for at jeg ikke klarer dele denne flelsen. Selv gruer jeg meg, jeg liker ikke folkemengder. Liker ikke styr og stress. I tillegg er det meldt drlig vr, og det betyr alt for mange folk innendrs p alt for liten plass. Da kommer ofte kvelningsfornemmelsene og flelsen av ikke f puste.

Jada, jeg vet dette er katastrofe tanker, men de kommer likefremt, selv om jeg prver tenke meg til fornuft.

N er alt klart til morgendagen, bunaden er prvd og guttenes bunader ligger klare i kjelleren.






Guttene er nybadet og hret mitt er nyfarget, RBK har spilt kveldens kamp og vunnet overlegent og n er det fotballkveld p tven. S da var det bare prve f vekk morgendagens katastrofetanker!

Etter ha kikket inni skuffer og skap fant jeg kveldens aktivitet, puslespill! Eller som jeg liker kalle det: Mission Impossible spill! Jeg fant liksgodt dette jeg, og jeg blir garantert ikke ferdig ikveld!




Utrolig hvor tilfredsstillende og altoppslukende det er legge puslespill. Riktignok blir jeg bde frustrert og irritert innimellom, men det fr iallefall tankene bort fra morgendagen! Og innerst inne vet jeg at dagen blir bedre enn fryktet, snn blir det tross alt hvert r.

Hper alle fr en fin 17.mai, enten dere feirer hjemme, borte eller hopper over feiringen.

#angst #katastrofetenking #puslespill #17mai #fyrtrn

Nede for telling!

Hei igjen, de to siste dagene husker jeg omtrent ikke noe av. Jeg kjente jo at formen ikke var som den skulle p sndag/mandag, men utover tirsdagen ble den gradvis verre. Kroppen verket, hode dundret, halsen ble tettere og tettere og jeg sovnet i tide og utide. Joda, influensaen var kommet p besk!

Jeg hater vre drlig! Jeg takler sykdom s utrolig drlig. Alle snakker om manneinfluensaen, men her i huset blir jeg enda drligere enn mannen min. Jeg blir sutrete, grinete og helt umulig vre i hus med. I dag holdt jeg sengen til langt utover dagen, men Jon Stle sto opp med ungene. Det var godt! Da jeg endelig kom meg ut av sengen gikk jeg som i transe helt til kvelden kom.

N kjenner jeg formen begynner bli bedre og bra er det! Heldigvis er det ikke ofte jeg er syk, s jeg krysser fingrene for at det blir lenge til neste gang.

I morgen har jeg vi tatt fri ungene i barnehagen og vi skal vre hjemme og kose oss. Prve f unna siste rest av veden og rydde litt mer ut snn at det ser bra ut til 17.mai. Vrmeldinga viser drittvr til nasjonaldagen! Regn, 6 grader og vind. Da er jeg virkelig glad jeg har bunad, den er varm og god!


Her er guttenes bunader, mamma strikket de for 2-3 r siden og de passer enda. Dette blir nok siste ret de kan brukes, s neste r tror jeg vi skal investere i festdrakt fra Sparkjp eller noe snt.

Hper alle har hatt en fin dag.

God natt!

N hopper jeg til kys med god samvittighet. Idag har vrt en fin dag hvor jeg har opplevd mestring.

Jeg har lagt om til sommerhjul p begge bilene alene! Dvs p Tahoe'n hadde jeg med meg ei venninne s vi var to som skrudde bolter og lftet p plass hjul, men Peugeot'n tok jeg helt selv n i kveld.

Er ikke s mye som skal til for lfte humret og selvflelsen litt. Fler meg som en femring som nettopp har lrt knyte skolissene sine ;-)

God natt folkens.

#natt #hjulskift #mestring #glede

Ikke grt lille pike (dikt)

Ikke grt lille pike, vi skal passe p deg n

Men hun er ikke lenger liten

Det er ikke s lett forst

Nr tankene vender tilbake

Som om det var i gr

At alle kalte henne navn

Og spyttet p hennes sr

N er hun selv blitt mor

Og frykten i hjertet er stor

Vil hennes sm fle trygghet

Eller bli utsatt for stygghet

Skolen skal vre et trygt sted g

Hvis bare de voksne passer p

Og pner sine yne n


(Kilde: afam.no anonyme foreldre av mobbeofre)

#mobbing #frykt #flashback #ensom #skole #ansvar

Det enkle er ofte det beste

God morgen alle sammen!

Vknet idag av vinden som ulte rundt hushjrnene og et himla til leven. Var noe som smalt n og da, og det frste jeg tenkte p var dra til lekehuset i hagen. Men det viste seg vre forteltet vi hadde hengt opp p verandaen til trk. S da var det bare hive seg rundt og prve brette det sammen. Alle som har erfaring med campingliv og fortelt vet at akkurat det pakke teltet sammen, DET er lettere sagt enn gjort! Men heldigvis hadde ikke Jon Stle dratt p jobb enda, s sammen fikk vi det til. S n har vi en ting mindre tenke p!



Kjente meg i grunn like tom i kroppen idag ogs som i gr, s jeg satte meg ned og googlet frokosttips. Men siden det ikke frister spise noe, alts tygge og svelge biter. Bestemte jeg meg for prve finne noe flytende, s jeg skte p smoothie. Og joda, visst kom det opp mange flotte, fancy oppskrifter, med alle slags ingredienser. Syrnet melk, yoghurt, honning, ingefr, mynteblader, paprika, vannmelon, limejuice, havregryn, frokostblanding, disse og mange fler var blant ingredienslistene p de forskjellige oppskriftene. Litt mer enn hva jeg har i kjkkenskapet til vanlig.

S jeg foretok et dypdykk p mitt eget kjkken og i fryseren og til slutt fant jeg en pose tropisk frukt og appelsinjuice.

Heiv det i blenderen og resultatet ble veldig godt! S konklusjonen min er: det enkle er ofte det beste!

nsker dere alle en fin dag!

#vind #fortelt #smoothie #energiboost #appelsinjuice #tropisk frukt

Sliten og lei

Nr hode vil, mer enn kroppen fr til

Nr en dags aktivitet, betyr en dags hvile

Nr du er 27, men kroppen fles som 70

Og influensa symptomene kommer snikende

Tvert du har oversett et signal

Da er det lov bli lei i blant

Etter en kjempe fin dag p fredag, hadde vi ryddedag hjemme i gr. Vi var ute og holdt p hele dagen, sola skinte og barna stortrivdes. De lp, syklet, hoppet p trampoline, gikk turer i omrdet og hjalp til innimellom med ryddingen. Stolt og fornyd gikk jeg til sengs i gr kveld, sov uforstyrret hele natten, bare for vkne til en kropp som kjennes ut som den er overkjrt av "a 18 wheel truck!" Det er ikke rettferdig! Jeg spiser, sover, er i aktivitet, tar pauser og gjr "alt" som jeg skal, allikevel orker jeg alt for lite.

Hva er vitsen med spise mer mat, legge p seg og bli tykkere, hvis kroppen uansett skal oppfre seg som den gjorde da jeg var undervektig?? Stoltheten over pizzaen jeg lagde i gr og at jeg gjennomfrte mltidet med glede, har n gtt over til bli anger for at jeg propper i meg feil mat! Hvetedeig, kjttdeig badet i saus og til slutt toppet med mye fet ost. hhhh! Hvorfor kan ikke disse tankene bare forsvinne? La meg f se at det er verdt kjempe videre!

lytte til kroppen er lettere sagt enn gjort, nr man vil ta igjen for alle de tapte rene.

#frustrert #sliten

En innholdsrik, utmattende dag

Idag er en snn dag som var proppfull av inntrykk, spenning og flelser. Dagen startet i 05 tiden da Jon Stle mtte opp gjre seg klar for jobb, og bare ti minutter senere vknet guttene. P sprsml om hvorfor de sto opp s tidlig fikk jeg til svar: "Vi ver p bli lastebilsjfrer, og da m vi st opp p natta, snn som pappa!" <3 Da mtte jeg dra p smilebndet, og dagen startet veldig bra for oss alle.


Etter guttene var levert dro jeg til fysioterapeuten som skulle scanne meg og sette opp treningsprogram. For tenk; jeg har ENDELIG kommet s langt at jeg fr lov til begynne trene igjen! Riktignok med mte, og med tett oppflging, men det fles helt herlig! Tanken p scanningen skremte meg veldig, siden jeg ikke har veid meg siden siste tirsdagen fr pske (24.mars!), men jeg bestemte meg for hoppe i det. Forhpentligvis var ikke vekta like hy som jeg fryktet og kanskje ville jeg klare se mer realistisk p situasjonen nr jeg i tillegg fikk se tallene for muskelmasse, fettprosent og benmasse.

Klam i hendene og med puls p over hundre stilte jeg meg p vekta med hendene p det brbare displayet. Jeg konsentrerte meg om se p en flekk p veggen foran meg, mens fysioterapeuten noterte tallene. Etterp fikk jeg se resultatet, og jeg grt nesten av lettelse. Til tross for at jeg fler meg strre enn noengang, viste vekta kun 1.1 kg vektkning p 6.5 uker. Lettelsen var til ta og fle p og jeg fikk fornyet energi og pgangsmot.

Etter en liten samtale p kontoret var tiden kommet til ut prve treningsapparatene. Jeg flte meg ikke srlig hy i hatten der jeg satt og kikket rundt meg, rommet var halvfullt av kvinner og menn i alderen 50+ og jeg flte meg mildt sagt malplassert. Til tross for at alle sikkert hadde nok med tenke p seg selv, var jeg redd for hva de tenkte om meg. Der jeg satt i tights og singlet flte jeg meg halvnaken og sm paranoid. Men jeg gjennomfrte! En times treningskt, diverse apparater 10 repetisjoner x 3 ganger. Det var alt jeg klarte fr svimmelheten og kvalmen satt inn, men jeg var i gang! Stolt og rak i ryggen forlot jeg treningssalen med strenge formaninger om ikke trene mer enn 2 ganger i uken! Noen sykkel/gturer i tillegg er greit, men ikke renne ned drene p treningssenteret.

Vel hjemme l det en hentelappe i postkassen, s jeg tok turen bort til nabobygda hvor de har post i butikk, og hentet ut pakken min. Det var kuledyna som min behandler hadde skt om til meg! Jeg har n ftt den p hjemln en periode p 3 uker, og hvis det fungerer for meg, s kan vi ske om f vedtak p denne. Det er et utrolig kjrt hjelpemiddel som jeg prvde for frste gang da jeg var innlagt p RKFS p stjrdal for to r siden. Det er ei dyne fylt med plastkuler og den dyna jeg lner n veier 7kg.

(bilde lnt fra amajo.no)

(kilde: amajo.no)

Jeg bestemte meg for prve denne etter middagen idag, fordi jeg sliter veldig med holde meg i ro etter mltid og fler mye frustrasjon, sinne og uro med mat i magen. Men tiden fly avsted s ble det ikke tid til prve den fr etter guttene var lagt. Og for en flelse! Jeg la meg i senga, med kuledyna opp meg og jeg kunne umiddelbart kjenne en ro falle over meg. Kroppen samlet seg og uroen minsket, den vonde klumpen i magen som middagen etterlot ble ogs redusert. Etter ha brukt denne dyna en halvtime n ikveld fler jeg meg roligere, mindre frustrert og litt mindre anspent. Jeg hper virkningen vedvarer og at vi klarer dokumentere dette godt nok snn at jeg fr innvilget dynen som hjelpemiddel.

Jeg kjenner at denne dagen har vrt utrolig god, men fremdeles vil hodet mer enn hva kroppen klarer. Jeg m nok lre meg ta en dag av gangen og porsjonere ut energien min s jeg ikke bruker opp alt p en gang. Jeg har bestandig hatt for vane kjre p, som en duracell kanin, helt til jeg gr p veggen. Denne gangen vil jeg helst unng dette, s akkurat n er jeg glad jeg har gode hjelpere som bremser aktivitetsnivet mitt litt.

#gullkorn #scanning #vektkning #kuledyne #ro #spiseforstyrrelser #duracellkanin

Bak skyene

Bak skyene er himlen alltid bl

Det er en mager trst

Men gjr godt tenke p

At ingenting varer evig

At selv det vonde drar sin vei

Fortiden kan vre

Vond tenke p

Og ofte hindre deg i se

Hvor hen du skal g

Men hvis du tar deg tid

Til jobbe litt med den

Vil du snart f se

En bl himmel igjen

#hp #fremtid #himmel

Les mer i arkivet Juli 2015 Juni 2015 Mai 2015
Jeanette Myren

Jeanette Myren

27, Melhus

Mitt navn er Jeanette. Jeg er ei jente p 27r, gift med Jon Stle og sammen har vi guttene Sindre og Daniel p 4r. Vi er bosatt p Gsbakken i Melhus kommune, en liten plass hvor "alle kjenner alle". Denne bloggen vil jeg bruke til la dere f et innblikk i hvordan det er leve med anoreksi og kampen jeg n kjemper for finne tilbake til meg selv og det "friske" livet. Hvilke utfordringer dette byr p i forhold til mine nrmeste og da spesielt min mann og barna. Bloggen er ogs min terapi for jobbe meg gjennom gamle opplevelser. Legg gjerne igjen en kommentar eller to nr du frst er innom, bestandig kjekt med tilbakemeldinger.


Sk i bloggen



Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits